Bymarken

Bymarken, landområde som opprinnelig ble utlagt til felles beitemark for byborgernes husdyr. Allerede det gamle Oslo hadde bymark. I 1582 lot kongen legge ut til bymark gårdene Ulven, Teisen og Bryn, som hadde tilhørt domkapitlet. Da byen ble flyttet i 1624 ble disse gårdene lagt til Akerhus som slottsmark i erstatning for det området festningen avstod til den nye byen.

Ved kongebrev av 10. mai 1629 ble flere store, gamle gårder, som alle lå på vestsiden av Akerselva, lagt ut til bymark med et samlet areal på ca. 4500 daa. Gårdene omfattet Store og Lille Aker, Rud ved Lille Aker og Rud ved Akerselva, Linderngårdene, Nordre Bjølsen, Sten, Valle og Vøyen. Bymarken ble oppdelt i passende stykker – løkker – og hver bygård fikk seg tildelt en løkke i forhold til størrelsen og som en fast tilhørighet, mot en fast avgift til bykassen kalt løkkeskatt. Til de mest verdifulle løkkene, som de ved Vøyen, hørte det også fosser og de muligheter det ga.

Bymarken var ment å være et kommunalt felleseie. Derfor fikk borgerne ikke lov til å bebygge de tildelte løkker med annet enn høy- og kornlåver. Borgerne omgikk forbudet ved å bygge beboelsesrom i en ark på låven, derved fikk man de såkalte arklåver, en meget karakteristisk bygning for Christianias bymark. Dessverre er ingen bevart.

Ikke mange år etter kongebrevet begynte byens prominente borgere å forsyne seg av Bymarken. De inngjerdet store områder som de bebygde med uthus og våningshus. Senere ble løkkene avhendet uavhengig av de bygårdene de tilhørte, og magistraten begynte å forpakte bort ledige løkker. I løpet av 200 år ble nesten hele Bymarken overtatt av private eiere. Av den opprinnelige Bymarken har byen igjen bare Sankt Hanshaugen og Stensparken.

Ved byutvidelsen i 1859 fulgte byens nye vestgrense grensen for Bymarken, bortsett fra ved Briskebyveien og på Sagene.