Sankt Hallvardkatedralen

Sankt Hallvardkatedralen, Oslos domkirke i middelalderen. Ruinene etter den kan i dag sees i Minneparken i Gamlebyen. Katedralen ble bygd i begynnelsen av 1100-tallet på en flate nær middelalderbyens høyeste punkt og viet til Oslos skytshelgen Sankt Hallvard, antakelig bygd etter initiativ av kong Sigurd Jorsalfare. I 1130 ble han selv gravlagt i veggen på sørsiden av koret. Det har vært antatt at det er hans hodeskalle, funnet i ruinen av katedralen 1656, som nå ligger i gravkammeret på Akershus slott. Nyere undersøkelser av skallen viser imidlertid at den er fra ca. 1530 og må være fra en adelsmann rundt reformasjonstiden og ikke fra Sigurd Jorsalfare. Også Magnus blinde (1135), Inge Krokrygg (1161) og Håkon Håkonsson unge (1257) skal være gravlagt her. 1100-tallskirken var en romansk basilika og må ha vært svært lik Gamle Aker kirke. Omkring midten av 1200-tallet ble trolig katedralen utvidet østover med et gotisk kor, like langt som skipet. Rundt kirken lå Oslo kirkegård.

Etter midten av 1500-tallet var katedralen den eneste kirken som var i bruk i det gamle Oslo, og den ble benyttet helt til 1658, i de siste år som katolsk kirke for sjømenn. For å spare den kongelige kasse ble den revet 1667 til bruk for murverket i Akershus’ voller. 1780 ble de siste synlige murrester brukt til istandsetting av veien mellom det gamle Oslo og Christiania.

Arkeologiske utgravninger ble foretatt i 1865 (antikvar Nicolai Nicolaysen), i 1879 (arkitekt Peter Blix) og i 1921 (arkitekt Gerhard Fischer). Storklokken skal etter tradisjonen ha vært flyttet til Hellig Trefoldigheds Kirke 1639 er nå i Oslo Domkirke. Det er også et nattverdsett og 4 eller 5 bispeportretter samt en stein med relieff som alle sannsynlig er fra middelalderkatedralen.