Kinodrift - Sideversjonshistorikk

Trond på 3. jun. 2025 kl. 11:08

2025-06-03T11:08:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jun. 2025 kl. 11:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Kinodrift'''. Byens første kino åpnet søndag 30. oktober 1904 i [[Stortingsgata]] 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover ''Kinematograf-~~Teatret~~'', og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen. Den var også landets første kino.		'''Kinodrift'''. Byens første kino åpnet søndag 30. oktober 1904 i [[Stortingsgata]] 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover ''Kinematograf-Theatret'', og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen. Den var også landets første kino.

	Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på Cirkus Varieté i [[Cirkusbygningen]] på [[Tivoli]] 6. april 1896. Med sitt Bioscop, et kamera- og fremviserpatent de selv hadde utviklet, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky ni korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder vist flere ganger i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på [[Dovrehallen]] og [[Eldorado kino\|Eldorado]], men også ved egne filmforestillinger i [[Turnhallen]], [[Brødrene Hals’ Konsertsal\|Brødrene Hals’ konsertlokale]] og [[Calmeyergatens Misjonshus]].		Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på Cirkus Varieté i [[Cirkusbygningen]] på [[Tivoli]] 6. april 1896. Med sitt Bioscop, et kamera- og fremviserpatent de selv hadde utviklet, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky ni korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder vist flere ganger i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på [[Dovrehallen]] og [[Eldorado kino\|Eldorado]], men også ved egne filmforestillinger i [[Turnhallen]], [[Brødrene Hals’ Konsertsal\|Brødrene Hals’ konsertlokale]] og [[Calmeyergatens Misjonshus]].

	Bak etableringen av Kinematograf-~~Teatret~~ stod AB Svenska Kinematografen i Göteborg, hvor Sveriges første permanente kino var kommet et par år før. Direktøren N. E. Sterner ansatte den unge norske kontoristen Hugo Hermansen, og han viste seg driftig og kjøpte ut svenskene etter en tid.		Bak etableringen av Kinematograf-Theatret stod AB Svenska Kinematografen i Göteborg, hvor Sveriges første permanente kino var kommet et par år før. Direktøren N. E. Sterner ansatte den unge norske kontoristen Hugo Hermansen, og han viste seg driftig og kjøpte ut svenskene etter en tid.

	Flere andre gründere etablerte kinoer. Theatre Amusant i [[Karl Johans gate]] 41 og Fata Morgana i [[Linaaes gate]] 1 kom allerede den samme høsten 1904. Det var ikke store investeringer som skulle til, selv om lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et tidligere butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg for sikkerhets skyld. Filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på filmens handling spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier som passet. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo, og Hugo Hermansen hadde fått status som en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden». Han var blitt direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og med oppnavnet «kong Hermansen av Stortingsgaten».		Flere andre gründere etablerte kinoer. Theatre Amusant i [[Karl Johans gate]] 41 og Fata Morgana i [[Linaaes gate]] 1 kom allerede den samme høsten 1904. Det var ikke store investeringer som skulle til, selv om lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et tidligere butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg for sikkerhets skyld. Filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på filmens handling spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier som passet. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo, og Hugo Hermansen hadde fått status som en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden». Han var blitt direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og med oppnavnet «kong Hermansen av Stortingsgaten».

Trond på 3. jun. 2025 kl. 11:04

2025-06-03T11:04:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jun. 2025 kl. 11:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Kinodrift'''. Byens første kino åpnet 1. ~~november~~ 1904 i [[Stortingsgata]] 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover ''Kinematograf-Teatret'', og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen. Den var også landets første kino.		'''Kinodrift'''. Byens første kino åpnet søndag 30. oktober 1904 i [[Stortingsgata]] 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover ''Kinematograf-Teatret'', og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen. Den var også landets første kino.

	Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på Cirkus Varieté i [[Cirkusbygningen]] på [[Tivoli]] 6. april 1896. Med sitt Bioscop, et kamera- og fremviserpatent de selv hadde utviklet, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky ni korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder vist flere ganger i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på [[Dovrehallen]] og [[Eldorado kino\|Eldorado]], men også ved egne filmforestillinger i [[Turnhallen]], [[Brødrene Hals’ Konsertsal\|Brødrene Hals’ konsertlokale]] og [[Calmeyergatens Misjonshus]].		Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på Cirkus Varieté i [[Cirkusbygningen]] på [[Tivoli]] 6. april 1896. Med sitt Bioscop, et kamera- og fremviserpatent de selv hadde utviklet, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky ni korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder vist flere ganger i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på [[Dovrehallen]] og [[Eldorado kino\|Eldorado]], men også ved egne filmforestillinger i [[Turnhallen]], [[Brødrene Hals’ Konsertsal\|Brødrene Hals’ konsertlokale]] og [[Calmeyergatens Misjonshus]].

	Bak etableringen av Kinematograf-Teatret ~~i 1904~~ stod AB Svenska Kinematografen i Göteborg, hvor Sveriges første permanente kino var kommet et par år før. Direktøren N. E. Sterner ansatte den unge norske kontoristen Hugo Hermansen, og han viste seg driftig og kjøpte ut svenskene etter en tid. Flere andre gründere etablerte ~~lignende~~ kinoer ~~de neste årene, som~~ Theatre Amusant i [[Karl Johans gate]] 41 og Fata Morgana i [[Linaaes gate]] 1. Det var ikke store investeringer som skulle til, selv om lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et tidligere butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg for sikkerhets skyld. Filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på filmens handling spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier som passet. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo, og Hugo Hermansen hadde fått status som en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden». Han var blitt direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og med oppnavnet «kong Hermansen av Stortingsgaten».		Bak etableringen av Kinematograf-Teatret stod AB Svenska Kinematografen i Göteborg, hvor Sveriges første permanente kino var kommet et par år før. Direktøren N. E. Sterner ansatte den unge norske kontoristen Hugo Hermansen, og han viste seg driftig og kjøpte ut svenskene etter en tid.

			Flere andre gründere etablerte kinoer. Theatre Amusant i [[Karl Johans gate]] 41 og Fata Morgana i [[Linaaes gate]] 1 kom allerede den samme høsten 1904. Det var ikke store investeringer som skulle til, selv om lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et tidligere butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg for sikkerhets skyld. Filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på filmens handling spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier som passet. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo, og Hugo Hermansen hadde fått status som en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden». Han var blitt direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og med oppnavnet «kong Hermansen av Stortingsgaten».

	I 1913 hadde antall kinoer i Oslo økt til 22. Stortingsgata var byens kinostrøk nummer én. I tillegg til Kinematograf-Theatret fantes nå Kosmorama i nr. 4, National (hvor [[Boulevardteatret\|Boulevardteatret]] overtok fra 1913) i nr. 12, Bio-Kino i nr. 14, Cordial i nr. 16 og [[Cirkusbygningen\|Cirkus Verdensteater]] i Cirkusbygningen inne på Tivoli. Rett over [[Eidsvolls plass]] lå Bull’s kinematograf i [[Karl Johans gate]] 33. I [[Akersgata]] 16 lå Alhambra, og bortover [[Torggata]] fant man Verdensspeilet i nr. 9 og [[Eldorado kino\|Eldorado]] i nr. 11. Ellers var det Casino i [[Pløens gate]] 4, Norge i [[Badstugata]] 1 og Kristiania Kinematograftheater i [[Torggata]] 26. I [[Storgata]] lå Edison-Biografen i nr. 20 og Olympia i nr. 26, og i Brugata lå Folkekinematografen i nr. 1, Kronen i nr. 8 og Central i nr. 12. Grønlands Verdenstheater lå i Grønland 7. På [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] hadde man Grünerløkkens Verdenstheater i [[Olaf Ryes plass]] 11 og Biorama i [[Seilduksgata]] 17. Lengst vekk fra sentrum lå Folkvang i [[Maridalsveien]] 153 på [[Sagene (strøk)\|Sagene]]. Kinoenes beliggenhet viser at filmen i stor grad var en folkelig forlystelse.		I 1913 hadde antall kinoer i Oslo økt til 22. Stortingsgata var byens kinostrøk nummer én. I tillegg til Kinematograf-Theatret fantes nå Kosmorama i nr. 4, National (hvor [[Boulevardteatret\|Boulevardteatret]] overtok fra 1913) i nr. 12, Bio-Kino i nr. 14, Cordial i nr. 16 og [[Cirkusbygningen\|Cirkus Verdensteater]] i Cirkusbygningen inne på Tivoli. Rett over [[Eidsvolls plass]] lå Bull’s kinematograf i [[Karl Johans gate]] 33. I [[Akersgata]] 16 lå Alhambra, og bortover [[Torggata]] fant man Verdensspeilet i nr. 9 og [[Eldorado kino\|Eldorado]] i nr. 11. Ellers var det Casino i [[Pløens gate]] 4, Norge i [[Badstugata]] 1 og Kristiania Kinematograftheater i [[Torggata]] 26. I [[Storgata]] lå Edison-Biografen i nr. 20 og Olympia i nr. 26, og i Brugata lå Folkekinematografen i nr. 1, Kronen i nr. 8 og Central i nr. 12. Grønlands Verdenstheater lå i Grønland 7. På [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] hadde man Grünerløkkens Verdenstheater i [[Olaf Ryes plass]] 11 og Biorama i [[Seilduksgata]] 17. Lengst vekk fra sentrum lå Folkvang i [[Maridalsveien]] 153 på [[Sagene (strøk)\|Sagene]]. Kinoenes beliggenhet viser at filmen i stor grad var en folkelig forlystelse.

Trond på 12. jun. 2023 kl. 14:35

2023-06-12T14:35:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jun. 2023 kl. 14:35
Linje 13:		Linje 13:
	Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

	Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 ~~overtok begge de to kinoene~~.		Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 skaffet seg aksjemajoritet i Colosseum og en leiekontrakt på Kino-Palæet.

	Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.		Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.

Trond på 19. aug. 2021 kl. 11:14

2021-08-19T11:14:08Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2021 kl. 11:14
Linje 9:		Linje 9:
	Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.		Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

	~~Men noen nye~~ kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1916, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli ~~ble~~ det kinodrift i Cirkusbygningen og ~~her~~ kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.		Nye og bedre kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1916, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli var det som nevnt kinodrift i Cirkusbygningen, og på Tivoli kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for ~~denne avgjørelsen~~. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard~~, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.~~		Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

	~~Den første kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen~~. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945.

	Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.		Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.

Trond på 19. aug. 2021 kl. 11:02

2021-08-19T11:02:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2021 kl. 11:02
Linje 9:		Linje 9:
	Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.		Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

	~~Nye~~ kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i ~~1915~~, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli ble det kinodrift i [[Cirkusbygningen]] og her kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.		Men noen nye kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1916, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli ble det kinodrift i Cirkusbygningen og her kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

Trond på 19. aug. 2021 kl. 11:01

2021-08-19T11:01:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2021 kl. 11:01
Linje 9:		Linje 9:
	Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.		Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

	Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.		Nye kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1915, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli ble det kinodrift i [[Cirkusbygningen]] og her kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

Trond på 3. sep. 2020 kl. 08:35

2020-09-03T08:35:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. sep. 2020 kl. 08:35
Linje 9:		Linje 9:
	Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.		Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

	Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet Oslo ~~kinematografer~~. Denne ordningen kom til å vare til 2013.		Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.
Linje 29:		Linje 29:
	I 1990-årene ble VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD (Digital Versatile Disc). Senere ble kinoene utfordret av abonnementsbasert strømming av film. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til protester fra filmarbeidere og kinogjengere. Et nytt kinosenter, som gjenbrukte navnet [[Ringen kino (ny)\|Ringen kino]], ble åpnet i [[Ringnes Park\|Ringnes park]] på [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] i 2008. Eldorado ble nedlagt i 2012.		I 1990-årene ble VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD (Digital Versatile Disc). Senere ble kinoene utfordret av abonnementsbasert strømming av film. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til protester fra filmarbeidere og kinogjengere. Et nytt kinosenter, som gjenbrukte navnet [[Ringen kino (ny)\|Ringen kino]], ble åpnet i [[Ringnes Park\|Ringnes park]] på [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] i 2008. Eldorado ble nedlagt i 2012.

	Ordningen med kommunalt monopol på fremvisning av film var kommet under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap. Selskapet ble omdøpt til [[Oslo Kino AS\|Oslo Kino]] i 2007. I 2013 ble Oslo Kino solgt til Nordisk Film, et selskap i Egmontgruppen. Selskapet fikk navnet ''Nordisk Film Kino'' og ble den største aktøren innenfor kinobransjen i Oslo med syv kinoer: Colosseum, Klingenberg, Gimle, Saga, Symra, Vika og Ringen.		Ordningen med kommunalt monopol på fremvisning av film var kommet under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt eid aksjeselskap. Selskapet ble omdøpt til [[Oslo Kino AS\|Oslo Kino]] i 2007. I 2013 ble Oslo Kino solgt til Nordisk Film, et selskap i Egmontgruppen. Selskapet fikk navnet ''Nordisk Film Kino'' og ble den største aktøren innenfor kinobransjen i Oslo med syv kinoer: Colosseum, Klingenberg, Gimle, Saga, Symra, Vika og Ringen.

	I 2018 åpnet selskapet ''Odeon Cinemas'' et stort kinosenter i [[Nydalen]] under navnet [[Odeon Oslo]]. Senteret har hele 14 saler, blant dem en såkalt IMAX-kino, og er det største kinosenteret i Oslo.		I 2018 åpnet selskapet ''Odeon Cinemas'' et stort kinosenter i [[Nydalen]] under navnet [[Odeon Oslo]]. Senteret har hele 14 saler, blant dem en såkalt IMAX-kino, og er det største kinosenteret i Oslo.

Trond på 29. jul. 2020 kl. 17:48

2020-07-29T17:48:19Z

Trond på 24. apr. 2020 kl. 14:49

2020-04-24T14:49:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. apr. 2020 kl. 14:49
Linje 21:		Linje 21:
	[[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Inn i okkupasjonstiden var det bare noen få av de opprinnelig privateide kinoene som var i bruk: [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado.		[[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Inn i okkupasjonstiden var det bare noen få av de opprinnelig privateide kinoene som var i bruk: [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado.

	Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] ~~(1965)~~ på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter,]] [[Edda kino\|Edda]] ~~(1967)~~ på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] og Stovner Amfi (1976).		Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter]] (1965), [[Edda kino\|Edda]] på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] (1967) og Stovner Amfi i [[Stovner Senter (kjøpesenter)\|Stovner Senter]] (1976).

	Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).		Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).

Trond på 18. apr. 2020 kl. 09:43

2020-04-18T09:43:24Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. apr. 2020 kl. 09:43
Linje 23:		Linje 23:
	Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] (1965) på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter,]] [[Edda kino\|Edda]] (1967) på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] og Stovner Amfi (1976).		Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] (1965) på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter,]] [[Edda kino\|Edda]] (1967) på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] og Stovner Amfi (1976).

	Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), ~~Ullevål~~ kino (1964), Nordstrands Kino (1965), ~~Sinsen~~ kino (1969), [[Scala]] (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).		Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).

	Viktigst i denne prosessen var satsingen på kinosentermodellen, hvor store lokaler deles opp i mindre saler eller hvor nye saler bygges i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum ~~gis et mer variert filmtilbud~~. Saga kino var først ute (1981), og den ubetingede suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler lagt til den opprinnelige. Sentrene [[Felix kino og konferansesenter\|Felix]] på Aker brygge (1989) og [[Vika kino\|Vika]] (1997) ved Oslo Konserthus kom til. Etter at [[Det Norske Teatret]] flyttet ut av Stortingsgata 16 i 1985 fikk Oslo kinematografer også en ny flott sentrumskino her som ble døpt [[Filmteatret]]. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva angår teknikk og komfort.		Viktigst i denne prosessen var satsingen på kinosentermodellen, hvor store lokaler deles opp i mindre saler eller hvor nye saler bygges i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum får valgmuligheter. Saga kino var først ute (1981), og den ubetingede suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler lagt til den opprinnelige. Sentrene [[Felix kino og konferansesenter\|Felix]] på Aker brygge (1989) og [[Vika kino\|Vika]] (1997) ved Oslo Konserthus kom til.

			Etter at [[Det Norske Teatret]] flyttet ut av Stortingsgata 16 i 1985 fikk Oslo kinematografer også en ny flott sentrumskino her som ble døpt [[Filmteatret]]. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva angår teknikk og komfort.

	I 1990-årene ble hjemmekinoen VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD ''(Digital Versatile Disc)'' og senere er kinoene blitt utfordret av abonnementsbaserte strømming av film. Ordningen med monopol på fremvisning kom under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til store protester fra filmarbeidere og kinogjengere.		I 1990-årene ble hjemmekinoen VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD ''(Digital Versatile Disc)'' og senere er kinoene blitt utfordret av abonnementsbaserte strømming av film. Ordningen med monopol på fremvisning kom under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til store protester fra filmarbeidere og kinogjengere.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jun. 2023 kl. 14:35
Linje 13:		Linje 13:
	Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

	Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 ~~overtok begge de to kinoene~~.		Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 skaffet seg aksjemajoritet i Colosseum og en leiekontrakt på Kino-Palæet.

	Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.		Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2021 kl. 11:14
Linje 9:		Linje 9:
	Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.		Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

	~~Men noen nye~~ kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1916, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli ~~ble~~ det kinodrift i Cirkusbygningen og ~~her~~ kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.		Nye og bedre kinoer kom til. [[Regina Teater]] på Grünerløkka, som åpnet i 1916, var den første kinoen som ble bygget som kino. På Tivoli var det som nevnt kinodrift i Cirkusbygningen, og på Tivoli kom også Rådhusbiografen i 1917. Den første kommunale kinoen i Oslo var [[Rosenborg Teater]] i [[Bogstadveien]] 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i [[Westend kino\|Westend Teater]] i [[Handelsbygningen]] på [[Drammensveien]] (nå [[Henrik Ibsens gate (ny)\|Henrik Ibsens gate]] 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige [[Frogner kino]] i [[Frognerveien]] 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet [[Oslo Kinematografer]]. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for ~~denne avgjørelsen~~. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard~~, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.~~		Den første kommunale kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for driften av Oslo Kinematografer. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945. Overskuddet ble også benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

	~~Den første kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen~~. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945.

	Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.		Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. apr. 2020 kl. 14:49
Linje 21:		Linje 21:
	[[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Inn i okkupasjonstiden var det bare noen få av de opprinnelig privateide kinoene som var i bruk: [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado.		[[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Inn i okkupasjonstiden var det bare noen få av de opprinnelig privateide kinoene som var i bruk: [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado.

	Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] ~~(1965)~~ på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter,]] [[Edda kino\|Edda]] ~~(1967)~~ på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] og Stovner Amfi (1976).		Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter]] (1965), [[Edda kino\|Edda]] på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] (1967) og Stovner Amfi i [[Stovner Senter (kjøpesenter)\|Stovner Senter]] (1976).

	Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).		Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', «hjemmevideo» med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2020 kl. 17:48
Linje 13:		Linje 13:
	Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.		Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet [[Folketeatret]], [[Vigelandsparken\|Vigelandsmuseet]], [[Munchmuseet]], [[Oslo Konserthus]] og Tåsen aldershjem.

	Den første kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ~~hvert~~ som man ~~kunne åpne~~ nye kinoer rundt i byen~~, ble de fleste av de gamle kinoene nedlagt~~. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926). Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (se [[Folketeatret]]~~, 1935~~), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939).		Den første kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble [[Eldorado kino\|Eldorado]] gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble [[Frogner kino\|Frogner]] (1926) som var påbegynt av private. Siden kom [[Soria Moria (Torshov)\|Soria Moria]] (1928), [[Casino kino\|Casino]] (1928), [[Saga kino\|Saga]] (1934), Verdensteatret (1935, se [[Folketeatret]]), nye [[Rosenborg kino\|Rosenborg]] (1937), [[Scala]] (1937), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1938), [[Klingenberg kino\|Klingenberg]] (1938), [[Gimle kino\|Gimle]] (1939) og [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1939). [[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945.

	Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd ~~langs~~ kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok ~~aksjemajoriteten i og driften av~~ de to kinoene.		Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På [[Majorstuen (strøk)\|Majorstuen]] ble først [[Kino-Palæet]] (1924) og senere [[Colosseum kino\|Colosseum]] (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.

	~~Etter ombygging kunne~~ [[~~Eldorado kino~~\|~~Eldorado~~]] ~~gjenåpnes~~ i ~~1929 som landets første lydfilmkino~~. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter en tid på en kino ~~som lå mer sentralt~~ i ~~byen.~~		Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.

	[[Sentrum kino\|Sentrum kino]] var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av Oslo kinematografer i 1945. Inn i okkupasjonstiden var det bare noen få av de opprinnelig privateide kinoene som var i bruk: [[Palassteatret]], [[Parkteatret]], [[Victoria Teater\|Victoria]] og Eldorado.

	Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter]] (1965), [[Edda kino\|Edda]] på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] (1967) og Stovner Amfi i [[Stovner Senter (kjøpesenter)\|Stovner Senter]] (1976).		Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens [[Nordstrands Kino]], [[Sinsen kino\|Sinsen kino]] og [[Ullevål kino]] ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: [[Symra kino\|Symra]] på [[Lambertseter (strøk)\|Lambertseter]] (1965), [[Edda kino\|Edda]] på [[Kalbakken (strøk)\|Kalbakken]] (1967) og Stovner Amfi i [[Stovner Senter (kjøpesenter)\|Stovner Senter]] (1976).

	Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av VHS ''(Video Home System)'', ~~«hjemmevideo»~~ med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program av nedleggelser og ombygging. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).		Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet [[Kino-Palæet]] (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av «hjemmevideoen» VHS (Video Home System), med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program med en rekke nedleggelser og ombygging til kinosentre. Nedlagt ble [[Palassteatret]] (1982), [[Carl Johan Teatret (Karl Johans gate)\|Carl Johan Teatret]] (1982), [[Victoria Teater\|Victoria]] (1983), [[Edda kino\|Edda]] (1997), [[Ringen kino (gammel)\|Ringen]] (1988), [[Jarlen kino\|Jarlen]] (1988), [[Sentrum kino\|Sentrum]] (1988) og [[Parkteatret]] (1991).

	Viktigst i denne prosessen var satsingen på kinosentermodellen, hvor store lokaler deles opp i mindre saler eller hvor nye saler bygges i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum får valgmuligheter. Saga kino var først ute (1981), og den ubetingede suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler lagt til den opprinnelige. Sentrene [[Felix kino og konferansesenter\|Felix]] på Aker brygge (1989) og [[Vika kino\|Vika]] (1997) ved Oslo Konserthus kom til.

	~~Etter at [[Det Norske Teatret]] flyttet ut~~ av ~~Stortingsgata 16~~ i ~~1985 fikk Oslo kinematografer også en ny flott sentrumskino her~~ som ~~ble døpt [[Filmteatret]]~~. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva ~~angår~~ teknikk og komfort.		Flere av de øvrige kinoene ble ombygget til sentre, hvor store kinosaler ble delt opp i mindre saler eller hvor mindre saler ble bygget i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum får valgmuligheter. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva angikk teknikk og komfort. Saga kino var først ute (1981). Den ubetingede suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler bygget til den opprinnelige.

	~~I 1990-årene ble hjemmekinoen VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD ''~~(~~Digital Versatile Disc~~)'' og ~~senere er kinoene blitt utfordret av abonnementsbaserte strømming av film. Ordningen med monopol på fremvisning~~ kom ~~under press~~. Etter ~~vedtak~~ i ~~bystyret~~ i ~~1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap~~. ~~I 2002 ble Soria Moria,~~ Filmteatret~~, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til store protester fra filmarbeidere og kinogjengere~~.		Sentrene [[Felix kino og konferansesenter\|Felix]] på Aker brygge (1989) og [[Vika kino\|Vika]] (1997) ved Oslo Konserthus kom til. Etter at [[Det Norske Teatret]] flyttet ut av Stortingsgata 16 i 1985 bygget Oslo kinematografer en flott sentrumskino i dette teatret. Den fikk navnet [[Filmteatret]].

	~~[[Oslo Kinematografer]]~~ ble til ~~[[Oslo Kino AS]] i 2007~~. Et nytt kinosenter, ~~med gjenbruk av~~ navnet [[Ringen kino (ny)\|Ringen kino]], ble åpnet i [[Ringnes Park\|Ringnes park]] på [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] i 2008. Eldorado ble nedlagt i 2012.		I 1990-årene ble VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD (Digital Versatile Disc). Senere ble kinoene utfordret av abonnementsbasert strømming av film. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til protester fra filmarbeidere og kinogjengere. Et nytt kinosenter, som gjenbrukte navnet [[Ringen kino (ny)\|Ringen kino]], ble åpnet i [[Ringnes Park\|Ringnes park]] på [[Grünerløkka (strøk)\|Grünerløkka]] i 2008. Eldorado ble nedlagt i 2012.

	I 2013 ble Oslo Kino AS solgt til Nordisk Film, et selskap i Egmontgruppen. Selskapet fikk navnet Nordisk Film Kino og ble den største aktøren innenfor kinobransjen i Oslo med syv kinoer: Colosseum, Klingenberg, Gimle, Saga, Symra, Vika og Ringen.		Ordningen med kommunalt monopol på fremvisning av film var kommet under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap. Selskapet ble omdøpt til [[Oslo Kino AS\|Oslo Kino]] i 2007. I 2013 ble Oslo Kino solgt til Nordisk Film, et selskap i Egmontgruppen. Selskapet fikk navnet ''Nordisk Film Kino'' og ble den største aktøren innenfor kinobransjen i Oslo med syv kinoer: Colosseum, Klingenberg, Gimle, Saga, Symra, Vika og Ringen.

	I 2018 åpnet selskapet Odeon Cinemas et stort kinosenter i [[Nydalen]] under navnet [[Odeon Oslo]]. Senteret har hele 14 saler, ~~deriblant~~ en såkalt IMAX-kino, og er det største kinosenteret i Oslo.		I 2018 åpnet selskapet ''Odeon Cinemas'' et stort kinosenter i [[Nydalen]] under navnet [[Odeon Oslo]]. Senteret har hele 14 saler, blant dem en såkalt IMAX-kino, og er det største kinosenteret i Oslo.

	==== Kommunale kinosjefer ====		==== Kommunale kinosjefer ====