Befolkning og bosetting

Befolkning og bosetting i Oslo. Frem til 1969 var det en nesten kontinuerlig vekst i folketallet i Oslo. Da nådde byens folkemengde en foreløpig topp med 488 329 innbyggere. Siden sank folketallet hvert år frem til 1984 da byen hadde 447 257 innbyggere. Denne nedgangen skyldtes et sammenfall av flere forhold. Viktigst var en svekket flyttebalanse i forhold til resten av landet, særlig den økte flyttingen til Akershus, samt synkende fødselstall. I tillegg bidro økt boligstandard (gjennomsnittlig færre personer pr. bolig), blant annet på grunn av et økende tallet på skilsmisser/samlivsbrudd, til en redusert gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og dermed et redusert folketall med utgangspunkt i byens boligmasse.

Fra og med 1984 fikk Oslo igjen vekst i folketallet, og fra siste del av 1980-årene har den prosentvise årlige veksten, med unntak av ett enkelt år, 2000, vært høyere enn i landet som helhet, de fleste av disse årene betydelig høyere. I tiårsperioden 1990–2000 økte Oslos folketall med gjennomsnittlig 1,0 prosent årlig, i den følgende tiårsperioden med 1,5 prosent årlig og i perioden 2010–19 med 1,7 prosent årlig. Høyest vekst i ett enkelt år var i 2008 da folketallet økte med 2,7 prosent. I kalenderåret 2018 utgjorde veksten i Oslos folketall 1,1 prosent.

Demografiske forhold

Bak den sterke befolkningsveksten siden 1980-tallet ligger flere demografiske forhold som har virket nokså parallelt: økt naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og økt netto innflytting til byen. Særlig merkes økte fødselstall fra midten av 1980-årene. I 2010 hadde byen 10267 fødte, det høyeste fødselstallet i byens historie. Dette året var tallet på fødte mer enn dobbelt så høyt som i 1983, da det lå på sitt laveste nivå etter krigen med 5056 fødte. Det økte fødselstallet skyldes både et økt samlet fruktbarhetstall og flere bosatte kvinner i fødedyktig alder. Siden siste halvdel av 1980-årene har dessuten tallet på døde vist nedgang, noe som sammen med det økte fødselstallet har resultert i en betydelig vekst i den naturlige tilveksten. Denne var negativ før 1988 (færre fødte enn døde), men utgjorde i 2010 +5959 personer og i 2018 +5415. Nedgangen i tallet på døde de siste tiårene skyldes både et redusert antall eldre og en økt gjennomsnittlig levealder i befolkningen. 

Etter 2010 har tallet på fødte i Oslo vist en noe fallende tendens, og i 2018 ble det født 9309 barn. Nedgangen i fødselstallet skyldes særlig at samlet fruktbarhetstall – det antall barn som en kvinne føder gjennom sin fertile alder – er på retur. Det lå på topp i 2009 med 1,88, men var sunket til 1,44 i 2018. Til sammenligning var samlet fruktbarhetstall dette året 1,56 for hele landet. Dette gir en differanse mellom Oslo og hele landet på 0,12. Denne forskjellen er historisk sett svært lav. Går vi tilbake til slutten av 1960-tallet, lå forskjellen i samlet fruktbarhetstall mellom Oslo og hele landet på rundt 0,7, og omkring århundreskiftet var dette sunket til rundt 0,1.

Parallelt med den økende naturlige tilveksten har Oslo siden midten av 1980-årene – med unntak av året 2000 – hatt en klar netto innflytting. Denne har vært særlig stor etter 2004, og har i vesentlig grad bestått av netto innflytting fra utlandet. Oslo har tradisjonelt en betydelig netto utflytting til Akershus og en netto innflytting fra landets øvrige fylker. 

Mens den naturlige tilveksten viser relativt små endringer fra et år til et annet, kan det være store svingninger i Oslos flyttebalanse, først og fremst i forhold til utlandet. Bak den økte nettoinnflyttingen siden første halvdel av 1990-årene ligger det en klar økning i innflyttingen til Oslo og en noe mindre økning i utflyttingen fra byen. Etter 2014 har netto innflytting til Oslo gått noe ned som resultat av en økt utflytting.

Befolkning og aldersstruktur i Oslos ulike deler

Internt i Oslo var befolkningsutviklingen fra siste krig og frem til slutten 1980-årene preget av en klar desentralisering i kjølvannet av den sterke boligbyggingen i de ytre delene av byen, i vesentlig grad i drabantbyene. Mens sentrum og indre sone, et område som omtrent svarer til Oslo før sammenslutningen med Aker i 1948, hadde 70 prosent av byens folkemengde i 1949, var andelen sunket til bare 29 prosent i 1988 da den lå lavest. Den planmessige byfornyelsen som startet omkring 1980, har sammen med den etter hvert betydelige nybyggingsvirksomheten, ikke minst på områder tidligere benyttet til nærings- og transportformål og ved byfornyelse, ført til en revitalisering av byens sentrale områder. I kjølvannet av dette har sentrum/indre sones andel av byens folkemengde økt til 33 prosent (2019). 

Revitaliseringen av sentrum/indre sone har ikke minst ført til betydelige endringer i aldersstrukturen i befolkningen. Således økte andelen av befolkningen i aldersgruppen 0–15 år i sentrum/indre sone fra 9,9 prosent i 1980 til 11,8 prosent i 2019, mens andelen i aldersgruppen 70 år og over i samme periode gikk tilbake fra 22,4 prosent i 1980 til bare 5,9 prosent i 2019. Befolkningen i yrkesaktiv alder gikk i dette området opp fra 67,7 prosent til 82,3 prosent i perioden 1980–2019. 

I ytre sone var det i perioden 1980–2019 noe mer beskjedne endringer i alderssammensetningen i befolkningen enn i de sentrale delene av byen. I kjølvannet av de økte fødselstallene fra midt på 1980-tallet fikk også ytre sone en økt andel barn i alderen 0–15 år, fra 19,6 prosent i 1980 til 20,6 prosent i 2019. I denne perioden viste imidlertid andelen av befolkningen i aldersgruppen 70 år og over en helt annen utvikling enn i sentrum/indre sone. Mens andelen av befolkningen i denne aldersgruppen 1980–2019 ble meget sterkt redusert i sentrum/indre sone, økte den i ytre sone, fra 8,9 prosent i 1980 til 10,2 prosent i 2019. Dette har ført til at ytre sone i 2019 hadde en nesten dobbelt så stor andel 70 år og over som sentrum/indre sone (henholdsvis 10,2 og 5,9 prosent) mens andelen i 1980 lå klart under (henholdsvis 8,9 og 22,4 prosent).

Aldersgruppen i yrkesaktiv alder (16–69 år) økte mellom 1980 og 2019 sin andel av hele byens befolkning, fra 70,3 prosent i 1980 til 73,6 prosent i 2019. Utviklingen i andelene i denne aldersgruppen viser klare geografiske forskjeller mellom byens sentrale deler og ytterområdene. Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder økte således i sentrum/indre sone fra 67,7 prosent i 1980 til 82,3 prosent i 2019 mens den ble redusert i ytre sone fra 71,5 prosent i 1980 til 69,3 prosent i 2019. Disse endringene avspeiler ikke minst de geografiske forskyvningene i byens eldrebefolkning som i økende grad er bosatt i ytre sone.

Oslos befolkning har tradisjonelt vært preget av en lavere andel barn og en høyere andel i yrkesaktiv alder enn landet som helhet. Byen har også tradisjonelt hatt en høyere andel eldre enn landet som helhet. Etter århundreskiftet er imidlertid andelen eldre i Oslo blitt lavere enn i landet som helhet; i 2019 var 8,7 prosent av Oslo befolkning 70 år og eldre mot 12,1 prosent i landet som helhet.

Husholdningsstørrelse og kjønnsproporsjon

Typisk for befolkningsstrukturen i Oslo er også den gjennomgående lave husholdningsstørrelsen (definert som bolighusholdning). Ved folketellingen i 1990 hadde Oslo gjennomsnittlig 1,89 personer per husholdning mot 2,43 i landet som helhet. I 1990-årene lå gjennomsnittshusholdningen i Oslo relativt stabilt på rundt 1,9, og etter århundreskiftet har den for første gang på hundre år vist økning, blant annet som følge av det økte barnetallet. I 2018 hadde Oslo 2,0 personer per bolig.

Oslos befolkning har tradisjonelt hatt en betydelig høyere andel kvinner enn landet som helhet, men de geografiske forskjellene i så måte er betydelig redusert de siste årene. I 2019 hadde byen 1006 kvinner per 1000 menn, mot 984 kvinner per 1000 menn i landet som helhet. I 1999 hadde til sammenlikning Oslo 1127 kvinner per 1000 menn mot 1022 kvinner per 1000 menn i landet som helhet.

Befolkningen i Oslo/Akershus

Mens Oslo i store deler av etterkrigstiden bare har hatt beskjeden vekst i folketallet og i perioden 1970–84 endog tilbakegang, har regionen som helhet, dvs. Oslo og Akershus (fra 2020 del av Viken), hele tiden har hatt klar vekst. Denne har vært større enn i landet som helhet, og de to fylkene har på den måten økt sin andel av landets folketall, særlig gjelder dette utviklingen etter århundreskiftet. Oslo/Akershus hadde 18,8 prosent av landets folkemengde i 1950, 20,7 prosent i 1970 og 1990 og 24,2 prosent i 2019.

Tettstedet Oslo

Det er ellers all grunn til å merke seg at tettstedet Oslo, det vil si den sammenhengende bymessige bebyggelsen rundt Oslo, uavhengig av administrative grenser, i 2018 for første gang hadde mer enn en million innbyggere (1 000 467 innbyggere). Oslo tettsted, som utgjør et sammenhengende bymessig bebygd område i åtte kommuner (fra 2020), strekker seg til Sydskogen/Bødalen i Asker i sørvest, Hekseberg i Lillestrøm i nordøst, Lillestrøm/Fjerdingby i Rælingen i øst og Langhus i Nordre Follo i sør.

GTh

FOLKEMENGDENS STØRRELSE

År Christiania/Oslo Aker
1801 8 931 7 884
1815 10 886 6 962
1825 15 359 10 375
1835* 18 305 12 336
1845 25 677 14 669
1855 31 715 18 049
1865* 57 382 18 981
1875 76 866 30 964
1890* 151 239 15 293
1900 227 626 23 061
1910 241 634 29 189
1920 258 483 53 579
1930 253 124 86 972
1946* 286 222 131 016
1950* 434 047
1960 475 562
1970 477 898
1975 463 022
1980* 452 023
1985 447 351
1990 458 364
1995 483 401
1998 499 693
2000 507 467
2002 512 589
2004 521 886
2006 538 411
2008 560 484
2009 575 475
2010 586 860
2011 599 230
2012 613 285
2013 623 966
2014 634 463
2015 647 676
2016 658 390
2017 666 757
2018 673 469
2019 681 071
* = byutvidelse siden forrige måling