Bygningshistorie

Bygningshistorie i Oslo. Helt frem til annen halvdel av 1800-tallet var Oslo/Christiania en liten by i et lite land. I forhold til de fleste større europeiske byer er Oslo i bygningshistorisk henseende derfor en ganske ny by. Her er få arkitekturhistoriske monumenter av internasjonal betydning, selv om en del er hovedverker i vår nasjonale arkitektur. Sentrum fremstår for en stor del som en 1800-tallsby med trange gateløp, leiegårder og forretningsbygg. Omegnsbebyggelsen består stort sett av villa- og småhusområder og drabantbyer med en del næringsbygg inne imellom. Mesteparten av denne bebyggelsen er fra 1900-tallet.

Det eldste Oslo

Av middelalderbyen Oslo i Gamlebyen er det stort sett bare ruiner og en del utgravde rester igjen. På bakgrunn av dette har man kunnet danne seg et ganske godt bilde av den byen som omtales i sagaene, en liten tett trehus-by. Her var seks kirker, to klostre, en bispegård og en kongsgård – disse var bygd i stein og tegl. Den største av kirkene, domkirken, som var viet til St. Hallvard, var en treskipet, romansk basilika. Gamle Aker kirke, byens eldste bevarte bygning, kan gi et visst inntrykk av hvordan den har sett ut. Ellers stammer klosterruinene på Hovedøya og deler av Akershus festning fra middelalderen.

Etter Svartedauden tok det flere hundre år før det ble reist bygninger av noen betydning i Oslo. Reformasjonen førte til svekkelse av kirken ved at kirkegodset ble overført til kongen. Og kongen var nå dansk og residerte i København.

Christiania

Da Christian 4 flyttet byen inn under Akershus' murer i 1624, ble det bygd en liten by i stein (murtvang), hvorav enkelte hus ennå står. Mens trettiårskrigen raste på kontinentet, barokkens storanlegg ble bygd i Roma og Versailles, ble det her bygd en liten nordeuropeisk renessanseby med én- og to-etasjes murhus (med piper). I tillegg til gatenettet, kvadraturen, er flere av disse husene så godt bevart at de gir et godt inntrykk av hvordan denne byen har vært. Et fint eksempel er Rådhusgata 19, byens eldste borgerhus, bygd 1626 for rådmann Lauritz Hansen ved det som den gang var byens torg.

Første halvdel av 1700-tallet ble preget av den store nordiske krig og dårlige tider. Men mot slutten av århundret opplevde man noe bedre tider, blant annet som følge av oppsving for trelastindustrien. Det var i disse årene Peder Anker fikk bygd den fine hovedbygningen på Bogstad. Den gamle krigsskolen er også et godt eksempel på tidens stil. Den ble bygd som bolig for geheimeråd Caspar Herman von Storm og vitner med sine rokokkodetaljer om tiden før den franske revolusjon rystet sinnene.

Hovedstaden på 1800-tallet

På begynnelsen av 1800-tallet opplevde landet krig og nye nødsår. Alliansen med Frankrike førte til engelsk blokade og Norges økonomi fikk en ny knekk. Det landet som fikk sin selvstendighet i 1814, var således et meget fattig land. Og småbyen Christiania skulle være landets hovedstad. Den manglet omtrent alt en hovedstad trengte, bygninger for en statsadministrasjon, nasjonale institusjoner, kongebolig osv. Men trøstig og med små midler gikk man i tiårene etter 1814 i gang med å reise de bygningene en hovedstad trengte. Fra denne tiden stammer den første bygningen for Norges Bank, Børsen, Observatoriet og Universitetet ved Karl Johans gate. Alle disse ble tegnet av Christian Grosch i streng, fin empirestil, karakteristisk for tidens borgerånd og antikkbegeistring. Til Universitetets midtbygning fikk Grosch assistanse av tidens ledende arkitekt, Karl Friedrich Schinkel i Tyskland.

Det anlegget som imidlertid skulle komme til å prege byen mest, og gi den en karakter av noe mer enn en småby, var Slottet og Karl Johans gate. Det var kong Karl Johan selv som ville ha et slott på det som dengang ble kalt Bellevuehøyden og lå langt utenfor byen. Og det var arkitekt Hans D. F. Linstow som utførte dette stort tenkte, men meget vanskelig gjennomførbare prosjektet. Slik det ble med paradegaten opp fra byen og parken på den andre siden, ble det et slottsanlegg i tradisjonen fra Versailles, der kongen symbolsk stod plassert mellom naturen og sivilisasjonen, en type anlegg i den tidligere franske generals smak.

Da fabrikkene for alvor begynte å skyte i været langs Akerselva i annen halvdel av århundret, opplevde byen en voldsom bygge-boom. Byens befolkning økte kraftig og behovet for boliger var stort. For den nye industriarbeiderklassen ble det reist leiekaserner på østkanten. Dette var teglstensgårder med bjelkelag og ikke-bærende vegger i tre; ytterveggene var gjerne pusset og med historiserende stukkornamenter på fasadene. Det ble bygd tett og leilighetene var små, noe som førte til trangboddhet og dårlige sanitære forhold. Utenfor det som den gang var bygrense, der det ikke gjaldt murtvang, vokste det frem en trehusbebyggelse som det i dag er rester av, f.eks. på Kampen, Rodeløkka og Vålerenga.

På vestkanten, der de mer bemidlede foretrakk å bo, ble det bygd villaer i store haver, som i Homansbyen, og leiegårder med store leiligheter; disse hadde gjerne forhaver. I bakgårdene hadde man utedoer, og belysningen i leiligheten ble besørget med parafinlamper, noe gipsrosettene i takene ennå vitner om.

Samtidig ble det bygd skoler, kirker, brannstasjoner, jernbanestasjoner og ikke minst: det nye Stortinget. Stilarter, både til private og offentlige bygg, ble valgt etter byggherrenes smak og/eller byggenes funksjon. Dette hadde sammenheng med en romantisk historiebegeistring. Den nære ettertid kalte dette stilforvirring, den noe senere ettertid snakker om historisme. I samme ånd ble det bygd i tre: sveitserstil og senere dragestil. Langs de nye jernbanelinjene ser man eksempler på dette, både i stasjonsbygningene og i villaene som nå kunne legges utenfor byens sentrum.

Første halvdel av 1900-tallet

Boligkrakket i 1899 førte til at leiegårdsbyggingen nesten stoppet opp. Kristiania ble byen med de ufullførte kvartalene og alle de karakteristiske branngavlene. Men Holm Munthes bygg i Holmenkollåsen, Frognerseteren restaurant, det første Holmenkollen Turisthotell og Peisestuen ved Besserudtjernet vitner om en våknende interesse, ikke bare for historien, men også for naturen. Med Holmenkolbanens åpning 1898 ble Nordmarka gjort lettere tilgjengelig for sportsfolk, og villatomter i Holmenkollåsen ble attraktive.

Fra samme tid stammer også en del monumentalbygg der tidens motestil jugend er til stede. Det kanskje fineste eksempelet på tidens stilbruk er Nationaltheatret, tegnet av Henrik Bull. Utvendig er det valgt en litt pompøs barokk, inne i foajéen og salongen en festpreget rokokko, mens en rekke detaljer er i jugend. Også Historisk museum og den eldste regjeringsbygningen er bygg av Bull med klare jugend-trekk. Kort etter unionsoppløsningen i 1905 flyttet Norges Bank inn i en borglignende bygning der Christiania Theater hadde ligget. Den er bygd i en tung nyromansk huggensteinsstil med innslag av jugend og smykket med nasjonale elementer.

Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 ble en markering av tidens stil og smak, ikke minst innen arkitekturen. Noen av de samme trekkene som en ser i Norges Bank er her til stede: det tunge preget, nå med innslag av nordisk nybarokk med mansardtak og nasjonale detaljer. En rekke villaer både i tre og mur ble bygd i denne stilen, likeledes offentlige bygninger. Karakteristiske er enkelte store jobbetidsvillaer på vestkanten, vitnesbyrd om raskt ervervet rikdom som skulle vises.

Fra denne tiden fikk man også de første totalplanlagte boligområder, både i privat og kommunal regi. Det Rivertzke kompleksSagene er et fint, tidlig eksempel, der leiegårdene, utført i nordisk nybarokk, er lagt som lameller nord-sør, Ullevål Hageby er et litt senere eksempel, bygd av kommunen etter planer av Oscar Hoff og Harald Hals, etter engelsk hageby-mønster, men med detaljering i tidens nybarokk. Frem til området ble det også lagt sporveislinje. Andre slike områder er Rosenhoff, Vøyenvollen, Torshov og Jessenløkken.

1920-årene var en vanskelig tid med arbeidskonflikter, konkurser og alkoholforbud. Arbeiderbevegelsen vokste og bilen begynte så smått å prege gatebildet. Arkitektene grep igjen tilbake i stilhistorien og bygde hus i nyklassisisme. Store boligområder fra disse årene er Ila og Åsen. Dette ble lenge antatt å være stilhistorieinspirasjonens svanesang. I slutten av 1920-årene slo funksjonalismen igjennom i arkitekturen.

I 1930-årene ble det reist en rekke hus, både villaer, boligblokker og forretningsgårder i funksjonalistisk stil. Karakteristiske er Lars Backers Horngården ved Egertorget fra 1930, lamellblokkene langs Kirkeveien, inspirert av Le Corbusiers ideer om lys og luft, Blakstad og Munthe-Kaas' Odd Fellow-bygning og kanskje spesielt Ove Bangs bygning for Oslo Arbeidersamfunn, et moderne monument for den seirende arbeiderbevegelsen. Fra denne tiden begynte boligbyggingen i OBOS' regi; på Etterstad, Galgeberg, Iladalen, ved Carl Berners plass, Sinsen, Tøyen og Bjølsen er noen av de mange boligområdene fra denne tiden. Vestover i Aker ble villaene preget av funkisstilen ved at de fikk flate tak, liggende panel, ofte hjørnevinduer og sirkelrunde vinduer i entrédørene. Enkelte fine murvillaer fra denne tiden ble tegnet av Arne Korsmo.

Rådhuset ble påbegynt i begynnelsen av 1930-årene etter en meget lang planleggingstid. Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson vant en arkitektkonkurranse i 1918, og etter en rekke omarbeidelser og sanering av store deler av det gamle Vika kunne byggingen starte. Under krigen lå arbeidene for en stor del nede, og den offisielle innvielsen fant først sted i 1950. Resten av Vika ble forvandlet til et område med store kontorblokker i årene som fulgte.

Etterkrigstiden

Selv om Oslo slapp ganske lett fra krigen med hensyn til ødeleggelser, var det stor bolignød i etterkrigsårene. En storstilt boligbygging tok til, særlig øst i byen, etter at den var sammensluttet med Aker i 1948, der drabantbyene nå reiste seg i kanten av Østmarka og oppover Groruddalen. Arkitekturhistorisk er drabantbyene interessante som forsøk på å kombinere by og natur, lys, luft, granskog og grønne plener. At resultatene kanskje ikke alltid svarte helt til arkitektenes utopier, forringer ikke det faktum at et meget stort antall mennesker fikk gode og rimelige boliger.

I byens sentrum ble det reist en rekke høybygg med forutgående sanering av eldre bebyggelse: Regjeringsbygget erstattet Empirekvartalet, Indekshuset Det engelske kvarter, Hydrohuset i Bygdøy allé Mogens Thorsens stiftelse. Og på Blindernjordene ble det store universitetsanlegget bygd. Senere ble SAS-hotellet og Postgirobygget omdiskuterte innslag i bybildet.

Det som kanskje i størst grad har preget bymiljøet etter 1960, er imidlertid det stadig økende antall biler. Støy, forurensning, ulykker, plassproblemer og vanskelig fremkommelighet har gjort store deler av byen helt annerledes enn man tidligere hadde tenkt seg. En rekke planer for bymotorveier, tunneler, planfrie kryss og parkeringshus har stadig stått på dagsordenen. En del er etterhvert gjennomført med bompengefinansiering, som Vålerengtunnelen, Ekebergtunnelen, Hammersborgtunnelen og Festningstunnelen/Bjørvikatunnelen (Operatunnelen). Store ringvei (Ring 3) er i ferd med å få motorveistandard hele veien. Dette går sammen med et økende ønske om å bevare historiske miljøer, torv og gater for gående og ikke minst Marka som rekreasjonsområde.

Postmodernismen ble lansert som den nye tids stil i 1980-årene med sine klassisistiske elementer og utradisjonelle sammensetninger av formelementer. Dette ble en kortvarig motetrend, hvis man ser bort fra en tydelig romantisk tendens innen villa- og hyttearkitekturen. Hovedtendensen innen de senere års arkitektur er klart modernistisk. I 1980-årene fikk byen Norges Banks hovedkontor, Aker Brygge, Plaza Hotel og Oslo Spektrum, i 1990-årene VG-huset, Tinghuset, Universitetsbiblioteket på Blindern og Rikshospitalet på Gaustad. Alt sammen markant modernistisk i formspråket, Norges Bank også med god tilpasning til det gamle bygningsmiljøet i kvadraturen. Vanlige boliger utformes gjerne som nøkterne blokker, terrasseblokker, bymiljøtilpassede bygårder og småhusområder. Enkelte nyrikes villa- og hyttepalasser, som har klare paralleller til jobbetidens frembringelser, har på grunn av sin utforming vakt sterke reaksjoner innen mer tradisjonalistiske miljøer. Til sammen så man altså et ganske broket bilde, men de ulike retningene levde side om side og hadde sine tilhengere, noe diskusjonen om nybygg på Tullinløkka viste, der modernister og tilhengere av nyklassisisme stod mot hverandre. Senere ble det vedtatt at Nasjonalmuseet ikke skal bygge her, men på Vestbanetomten, et stort moderne museumsbygg, planlagt ferdig i 2020.

2000-tallet

Fra 2000 har det skjedd en storstilt byggevirksomhet. Det gamle Philips-byggetMajorstuen ble sprengt og erstattet av et litt større, liknende hus – KPMG-bygget. De største boligprosjektene har vært Lørenbyen, Kværnerbyen, Pilestredet Park, Ringnes Park, områder oppover langs Akerselva , blant annet i Nydalen, flere av disse er ennå ikke blitt ferdige, det er heller ikke Bjørvika-området. På Tjuvholmen, er det bygd boliger, men også et stort antall nærings- og kulturbygg. Den viktigste bygningen fra disse årene er det nye operabygget i Bjørvika, tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. Et mindre påaktet, men fint bygg, er Sverre Fehns Arkitekturmuseum, bygd for Nasjonalmuseet i og ved den første Norges Bank-bygningen ved Bankplassen. Niels Torps store campus-bygg for BI i Nydalen er også et hovedverk fra denne tiden, likeledes Jensen & Skodvins kirke på Mortensrud.

Tre av landets mest kjente idrettsanlegg ble revet og nybygd: Bislett, Holmenkollbakken og Jordal Amfi (det siste riktignok ikke ferdig i 2019). T-baneringen medførte bygging av tre nye T-banestasjoner, Nydalen, Storo og Sinsen, som alle fikk originale og moderne stasjonsanlegg. Tendensen fra foregående tiår med tilpasning og nybygging i eldre bygningsmiljøer fortsatte, et fint eksempel er Forsvarets nye ledelsesbygg på Akershus, andre er boligbyggingen i Lilleborgs gamle fabrikkområde, ombyggingen av Bjølsens kornsilo til Grünerløkka studenthus og Marienlyst Park-blokkene i fin nyfunkis, tilpasset de gamle lamellblokkene fra 1930-årene.

Flere av byens fineste monumentalbygg er restaurert etter 2000; Slottet, Bygdøy kongsgård, Oscarshall og Oslo domkirke, samtidig fikk byen landets første fredning av et helt byområde, bebyggelsen rundt BirkelundenGrünerløkka, som ble fredet i 2006.

Ved sluten av 2010-tallet er det stor byggeaktivitet en rekke steder i byen. I sentrum bygges det nevnte NasjonalmuseetVestbanen, nytt, ruvende Munch-museum og Deichman bibliotek i Bjørvika. På Storo, Ensjø, Hasle, Økern, Ulven og Vollebekk bygges det nye boligblokker, felles for flere av disse områdene er at det bygges høyere og tettere enn tidligere, men i motsetning til etterkrigstidens drabantbyblokker har leilighetene for det meste store balkonger. Nevnes bør også anlegglsen av Lørenbanen som forbinder T-baneringen med Grorudbanen, og åpningen av den nye Løren stasjon i 2016.

Øyvind Reisegg