Folketeatret

Revisjon per 11. sep. 2020 kl. 09:12 av Trond (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)

Folketeatret, privateid musikalteater i Storgata 21–23 og Youngstorget 2 (Folketeaterbygningen), bydel St. Hanshaugen. Med sine 1400 sitteplasser har Folketeatret flere tilskuerplasser enn noe annet teater i Oslo. Folketeatret var kino fra starten i 1935 og til 1952, og deretter hjem for Folketeatret 1952–1959. Den Norske Opera & Ballett holdt til her 1959–2007. Etter at operaen flyttet ble teatret kjøpt av forretningsmannen og mesenen Christian Ringnes for gjenåpning som musikalscene. Etter omfattende restaurering, og med den nye Folk Restaurant & Bar, gjenåpnet teatret i 2009.

Historikk

Folketeatrets historie begynte med ideen om å etablere et godt teater for arbeiderklassen. Et privat andelsselskap ble etablert i 1918, og med økonomisk støtte både fra privat og offentlig hold ble Folketeaterselskapet konstituert i 1921. De fremste pådriverne var skuespillerinnen Agnes Mowinckel og arbeiderpartipolitikeren Sverre Iversen. I 1929 ble Folketeaterforeningen dannet. Hensikten var å skape et publikum for det kommende teateret, og medlemmene fikk i mellomtiden abonnementsbilletter til reduserte priser ved de andre teatrene.

Det var imidlertid blitt dårligere tider, og det kom til politisk strid om prosjektet som for Arbeiderpartiet var blitt en prestisjesak. Etter flere års drakamp ble Folketeaterbygningen reist 1932–1935. Teatret ble plassert midt i bygningen med inngang fra Folketeaterpassasjen. Men det var ikke økonomisk mulig å sette i gang Folketeatret. I stedet ble teatersalen åpnet 23. desember 1935 som kino under navnet Verdensteatret. Verdensteatret inngikk i det kommunale selskapet Oslo Kinematografer og fikk et populært repertoar dominert av amerikanske sjangerfilmer.

Folketeatret kunne åpne først 24. november 1952 med forestillingen «Tante Ulrikke» av Gunnar Heiberg. Den første teatersjefen var Hans Jacob Nilsen, som ledet teateret til 1955. Han la vekt på kunstnerisk bredde, og satte opp klassisk og moderne dramatikk, komedier og musikaler. Særlig huskes oppsetningene «Et forargelsens hus», «Nattasylet» og «Brand». Jens Gunderssen overtok som sjef 1955, og i hans tid gjorde teateret stor lykke med «Anne Franks dagbok» og den første norske oppsetningen av musikalen «My Fair Lady». Men det var gått for lang tid fra planlegging til realisering. I den avpolitiserte etterkrigstiden fantes ikke i samme grad det konfliktfylte klasseskillet som teateridéen var sprunget ut av. Folketeateret kunne ikke lenger regne med «sitt eget» publikum. Det måtte konkurrere på lik linje med de etablerte institusjonsteatrene.

I 1959 måtte driften innstilles av økonomiske grunner. Folketeatret ble slått sammen med Det Nye Teater til Oslo Nye Teater. Den Norske Opera (i dag Den Norske Opera & Ballett), som da nettopp var etablert, tok over lokalene i 1959. Men det ble fortsatt spilt teater her. I 1960-årene ble det drevet en utstrakt barneteatervirksomhet; Wenche Myhre gjorde sin teaterdebut her i «Trollmannen fra Oz» i 1965.

Den siste operaen var «Julius Cæsar» av Georg Friedrich Händel og den siste balletten var «Nøtteknekkeren» med musikk av Pjotr Tsjajkovskij, hvorpå Den Norske Opera & Ballett tok avskjed med teatret med forestillingen «Teppefall» 31. desember 2007.

Teatret ble overtatt av forretningsmannen Christian Ringnes. Etter restaurering ble det gjenåpnet 17. mars 2009 med musikalen «Mamma Mia!» med musikk av ABBA. I senere år har «Les Miserables» i 2017 og «Operafantomet» i 2019 vært store suksesser.