Grefsen kirke
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartGlads vei 45, ligger vakkert til oppe på Grefsen-platået med vidt utsyn ut over byen. Den er godt synlig fra store deler av byen sønnenfor med sitt kraftige, hvite tårn.
Kirketomten i Glads vei ble innkjøpt 1922, men først i 1935 ble det fart i arbeidet med reisning av Grefsen kirke. Grefsen menighet ble opprettet 1937, og grunnsteinen ble nedlagt av biskop Eivind Berggrav den 23. september 1938. Kirken stod ferdig og kunne innvies av biskop Berggrav 3. mars 1940. Han gav kirken tilnavnet «Det levende håps kirke».
Kirken er oppført av teglstein og utvendig slemmet og kalkmalt. Innvendig er veggene pusset og malt med komposisjonsfarge. Gulvet i kirkeskipet er av tre, og i kor og sakristier av armert betong. I hovedinngangens vindfang og vestibyle er der lagt gulv og trappetrinn av slepne skiferheller. I stil slutter bygningen seg i det alt vesentlige til nasjonal steinkirketradisjon.
Kirken har ca. 600 sitteplasser. Under kirkens kor er det innredet to rom som benyttes til konfirmantundervisning og mindre møter. I kirkeskipet er det satt inn innvendige vinduer med tonet antikkglass. Toningen ble utført av maleren Bernhard Greve. Først i 1965 fikk man et nonfigurativt glassmaleri utført av Oddmund Kristiansen. Altersølv og utstyr for øvrig ble gitt av en rekke foreninger og enkeltpersoner i distriktet.
Orgelet ble laget av Brødrene Torkildsen, Åsen, og har 31 stemmer. Kirkens klokker bærer navnene «Fredsklokka», «Sancta Maria» og «Sancta Margareta». De er støpt av Olsen & Søn, Nauen og stemt i molltreklang.