Industri- og handelshistorie i Oslo

Før det ble by innerst i Oslofjorden var det en her markedsplass hvor folk som kom landeveien nordfra om vinteren og sjøveien sørfra om sommeren, kunne handle med jordbruksvarer og håndverksprodukter. Denne sesongpregede handelen gav ikke opphav til noen fast bymessig bosetting, men det ble bygd en del naust, og det antyder at stedet egnet seg for opprettelse av et bysamfunn.

Middelalderbyen ca. 1000–1550

Da Oslo vokste frem på 1000-tallet, levde den især av oppebørsler fra kongen, adelen og kirken. Det gjaldt for det første inntekter av jordeiendom, i sær landskylden (jordleien). I bygdene nærmest byen, de rike jordbruksdistriktene i Aker og Bærum, var spesielt kirken en stor jordeier. Landskylden herfra og fra andre kirkelige eiendommer kunne understøtte en betydelig geistlig befolkning i byen, og gav Oslo karakter av kirkesentrum. For det andre hadde både konge og kirke skatteinntekter, f.eks. leidang og tiende, som kunne kreves av alle bønder. For det tredje mottok kirken og kronen oppebørsler i form av bøter for mangehånde forseelser. Oppebørslene var middelalderbyens viktigste økonomiske grunnlag. De ble betalt i matvarer, skinn eller huder, sjeldnere i form av penger. I middelalderen spilte omsetning av varer en viss rolle. Her var beliggenheten ved møtet mellom land og sjø viktig. Sjøveien kom hanseatene, særlig kjøpmenn fra Rostock. De solgte bl.a. klær, våpen, redskaper og øl. Med seg sørover brakte de bl.a. smør, huder, skinn og tømmer. En annen viktig innførselsvare var korn, som særlig kom fra områdene rundt Østersjøen. Det er likevel rimelig å tro at byboerne også har fått noe av denne livsnødvendige varen direkte fra de gårdene de eide i nabolaget.

Befolkningen som levde av oppebørsel og handel, gav grunnlag for en beskjeden gruppe håndverkere og tjenesteytere. Håndverkere drev delvis på egen hånd, delvis var de ansatt direkte av f.eks. biskopen. Som et viktig kirkelig og kongelig sentrum fikk Oslo et godt tilsig av besøkende, og noen byboere har fått inntekter ved å ta inn losjerende. Oppebørselsinntektene og den beskjedne handelen og tjenesteytingen for omlandet kunne ikke opprettholde noen stor by. På sitt folkerikeste i første halvdel av 1300-tallet, har det neppe bodd mer enn 2000 innbyggere i Oslo. I senmiddelalderen sank folketallet. Landet ble så utarmet økonomisk og befolkningsmessig at det ble lite oppebørselsinntekter å hente. Hanseatenes nedgang betød at handelen med utlandet skrumpet inn. I tillegg gjorde tilbakevendende pestepedemier, hvorav Svartedauden var den verste, store innhogg i bybefolkningen.

Ved reformasjonen i 1537 var Oslo blitt redusert i størrelse og betydning. Nå ble kirken innlemmet i staten og kirkegodset konfiskert av kronen. Og statens sentrum var København og ikke Oslo som tidligere. Tidlig på 1500-tallet var det derfor lite igjen av de inntektene byen hadde hatt i kraft av statlig og kirkelig sentrum.

Trelastbyen ca. 1550–1850

Imidlertid kom det nye faktorer til som gav impulser til vekst. Fremst blant disse var trelasthandelen, dernest kongemaktens langsomme oppbygging etter oppløsningstendensene i senmiddelalderen. På 1500-tallet økte etterspørselen etter trelast ute i Europa. Samtidig kom den vannkraftdrevne oppgangssagen i bruk i Norge. Den tillot oppskjæring av tømmer i en annen målestokk enn tidligere. Byen skar selv planker på sagbruk som ble anlagt langs Akerselva, og etter hvert ble det eksportert store mengder trelast som var skåret på Romerike og fraktet til byen på slede. Trelasten ble samlet i lader ved byens havn, bordtomtene (også i Aker på Tyskestrand (Skøyen) og ved Ljansbruket), hvorfra den ble eksportert, først og fremst på hollandske skip. Byens fremvekst som trelasteksportsentrum, og oppkomsten av et trelastpatrisiat, hadde forbindelse med veksten av kongemakten. Kongemaktens politikk var å ha kontroll med naturressursene, ikke minst skogen, og den regulerte sagbruksvirksomhet og trelasthandel slik at de ble forbeholdt en fåtallig bybefolkning. Akerselva og Christiania fikk en betydelig andel i privilegiene.

Kongemaktens oppbygging mot et enevelde på 1500- og 1600-tallet førte med seg en økende gruppe av embetsmenn, ikke minst i Christiania som var residensby for stattholderen. Deres lønn ble langt på vei innhentet i form av avgifter fra bondebefolkningen, som dels ble betalt i trelast. Dette førte Christianias embetsmenn ut i trelasthandelen. I og med at embetsstandens inntekter måtte hentes fra bygdebefolkningen, kan vi si at byens nye vekst fra 1500-tallet av var basert på en ny slags oppebørsel. Bondebefolkningen ble større og kunne danne grunnlag for en større by enn tidligere. En utveksling av varer mellom byen og omlandet tok seg langsomt opp. Byen kunne tilby importerte varer; korn, klær og «kolonial»-varer bl.a. kjøpt for eksportinntektene. Foruten trelast var det især metaller og skinnprodukter som ble utført.

Christiania og omegn var fra 1500-tallet til tidlig på 1800-tallet et viktig bergverksdistrikt. Jerngruver fantes flere steder, bl.a. ved Sognsvann. I Lillomarka ble det utvunnet kobber. Steinindustri ble drevet flere steder, og har på Grorud overlevd til våre dager. Basaltlava har vært anvendt til asfalt og sement. Ved foten av Ekeberg var Alunverket i drift mellom 1737 og 1815. Alun ble bl.a. brukt til farging.

Den eneveldige stats økonomiske politikk er kalt merkantilisme. Den innebar en regulering av næringslivet, håndverk og handel såvel som bergverk. Privilegier måtte til for å starte industri. I det førindustrielle bysamfunnet (inntil ca. 1850) oppstod det på 1600- og 1700-tallet en produksjonsvirksomhet ved siden av håndverket, som vi kan kalle protoindustri. Det voksende bysamfunnet begynte etter hvert å etterspørre varer utover det som håndverkerne kunne lage. De viktigste protoindustrielle virksomhetene var papirfabrikker, ølbryggerier, tobakkspinnerier, skipsbyggerier, møller og sager. Bentse Brug papirfabrikk skriver seg fra 1696, og tobakksspinningen begynte tidlig på 1700-tallet. Mot slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet oppstod et vell av små industrielle bedrifter. I tillegg til de nevnte kan anføres brenneriene, såpekokeriene, teglverkene, garveriene, repslageriene og pottemakeriene. Blant de mer kuriøse foretak var f.eks. ornamentfabrikker, sikorifabrikker, krittpipefabrikker, sukkerraffinerier, limkokerier og kromfargefabrikker. De fleste av disse «fabrikkene» var små og fikk en kort levetid. Til langt ut på 1800-tallet var det de tradisjonelle håndverkene som dominerte produksjonslivet i byen. De største håndverkene i begynnelsen av dette århundret var skomakerne, skredderne, bakerne, smedene, sadelmakerne, tømmermennene, malerne, murerne og slakterne. Både protoindustrien og håndverket produserte først og fremst for byens eget marked. Den økende handelen med bøndene utover på 1700-tallet og inn i neste århundre bestod vel så mye av importerte varer. Ved siden av trelastutførselen og rollen som administrasjonssentrum, ble bondehandelen et viktig økonomisk ben å stå på for Christiania. Den foregikk hele året, men høydepunktet var markedsuken i februar, en institusjon som varte til 1899.

Hovedstaden fra 1814

Mellom 1815 og 1850 vokste Christiania med forsteder fra 14 000 til 38 000 innbyggere. Dette kan forklares med byens nye hovedstadsrolle etter 1814. Det gikk lenge dårlig med byens gamle hovednæring, trelasthandelen. Etter en høykonjunktur under Napoleonskrigene gikk de fleste handelshusene over styr i de vanskelige årene etter 1814. Riktignok tok eksporten seg opp igjen fra 1830-årene av, men trelasten gjenvant aldri sin gamle økonomiske og sosiale posisjon.

Den økonomiske betydning av hovedstadsrollen hadde flere sider. For det første var det selve sysselsettingen. Tallet på embetsmenn og andre statsansatte vokste sterkt, og de hadde store familier og kjøpekraft. I tillegg kom studenter og soldater. Den andre siden var etterspørselen som fulgte oppbyggingen og driften av en rekke offentlige institusjoner, som Slottet, Stortinget, Rikshospitalet, Børsen, Norges Bank og Universitetet. Det trengtes store ressurser i form av arbeidskraft og materialer. De offentlige utlegg ved å bygge og drive institusjonene var i 1830-årene mange ganger så store som inntektene ved trelasteksporten.

Hovedstadsrollen hadde også mer indirekte virkninger. Christiania kom mer i sentrum for oppmerksomheten. En selvforsterkende prosess var i gang, der offentlige og private institusjoner og organisasjoner kaptes om å etablere seg i landets sentrum. Den sterke befolkningsveksten fikk virkninger innad og utad. Innad i byen ble det rom for et rikere produksjonsliv, og utad måtte en skaffe seg bl.a. mer mat til den voksende bybefolkningen. Inntil tidlig på 1800-tallet hadde Bymarken, det vel 4 km2 store området vest for byen som Kongen hadde gitt Christiania etter grunnleggelsen i 1624, skaffet en god del av husdyrproduktene som beboerne trengte. Utover på 1800-tallet måtte stadig mer mat importeres fra utlandet eller fra byens rike jordbruksoppland. Og henimot midten av 1800-tallet hadde bøndene stadig mer å selge. Det betyr samtidig at de ønsket å kjøpe mer. Dette var utgangspunktet for det store vendepunktet i byens økonomiske utvikling på 1800-tallet. Hovedstadsrollen var det første, den økte etterspørselen etter varer mellom by og omland ble det andre.

Industribyen fra ca. 1850

Den økte etterspørselen var en av de viktigste faktorer bak den første industrialiseringsbølgen i 1840-årene. Den første industrien var tekstilindustrien, grunnlagt på importert maskineri, kapital fra handelsnæringen, drivkraft fra Akerselva, råvarer fra Amerika og en blanding av importert og hjemlig arbeidskraft. Tekstilfabrikkene nådde raskt en imponerende størrelse, sett på med samtidens øyne. Hjula VæverierSagene hadde 200 ansatte allerede tidlig i 1850-årene, Seildugsfabriken over 400 mot slutten av tiåret. I 1880-årene arbeidet over 1000 personer, mest kvinner, i Nydalens Compagnie. Den fjerde store tekstilfabrikken på 1800-tallet lå også ved Akerselva, Vøiens Bomuldsspinderi («Graah») på Sagene. Frem til 1870-årene var tekstilindustrien den største i byen. I 1875 hadde den 2800 ansatte i Christiania og Aker. Fra nå av tok jern- og metallindustrien over. Den sysselsatte vel 5000 arbeidere i 1890-årene. Verkstedene hadde rollen som reparatører og produsenter av maskiner og verktøy for annen industri. Myrens Verksted laget f.eks. maskiner for skogindustrien, som fikk store oppsving fra omlag 1860. Verkstedet konstruerte en rekke hele fabrikkanlegg på flere steder i landet. Christiania kom til å bli et slags sentrum for den industrien som vi forbinder med det norske industrielle gjennombrudd, selv om skogindustrien stort sett gikk hovedstaden forbi. To av verkstedene var også skipsverft. En rekke metallskip ble sjøsatt fra Aker og Nyland fra 1850-årene av og gjennom vel 100 år. Verftene var medvirkende i byens kraftige vekst som sjøfartsby mot slutten av 1800-tallet. Andre jern- og metallbedrifter som kom til å prege byen og den første industrialiseringen var Kværner i Loelvdalen, Spigerverket i Nydalen, Foss Jernstøperi, Thune, Vulkan og Jøtul.

Også på andre områder av industrien lå byen langt fremme. I den storby som Christiania etter hvert ble, var det rimelig at forbrukerorientert industri stod sterkt. Tekstilindustrien var et utslag av dette. Et annet var nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Den gamle mølletradisjonen ble ført videre i Bjølsen Valsemølle. Bryggeriene ble tallrike, likeså tobakksfabrikkene. En del av dem bukket fort under, men mange ble slått sammen med sterkere konkurrenter og lever videre i firmaer vi kjenner fra vår tid: Frydenlund og Ringnes på bryggerisiden, Tiedemann og Langaard for tobakken. Det samme gjelder for produksjonen av mineralvann og søtsaker.

Den store gründerfasen var omkring 1850, det har eksistert et utall bedrifter, men bare få er tilbake. Industrien i Oslo har fra midten av 1800-tallet vært allsidig, et resultat av behovet til en sterkt voksende hovedstad, men også av den gunstige beliggenheten. I tillegg til bransjene som er nevnt ovenfor må vi ta med kjemisk industri, der fyrstikkfabrikkene var særlig viktige på 1800-tallet, mens malingproduksjon og farmasøytisk industri overtok på 1900-tallet. Noen grener av skogindustrien har hatt godt fotfeste i byen. Det gjelder papirfabrikasjon i den eldste tid, og trevareindustrien. Disse grenene har forbindelser med to andre industrier. Sammen med teglverkene var trevareindustrien leverandør til bygningsindustrien, en viktig bransje i den raskt voksende hovedstaden. Papirfabrikkene hadde kobling til den grafiske industri, en typisk storby- og hovedstadsindustri som vokste sterkt helt opp til våre dager.

Hovedenergikilden gjennom størstedelen av 1800-tallet var vannkraft, men ved århundreskiftet hadde dampen, med kull som energikilde, tatt over. Da var allerede elektrisk kraft på full fart inn. Den gav støtet til den annen industrielle revolusjon i Norge. Kristiania/Oslo ble et viktig sentrum for elektroteknisk industri. De viktigste bedrifter var Elektrisk Bureau, NEBB og (ASEA–) Per Kure i 1880- og 1890-årene, og Standard, Gustav A. Ring, Tandberg og Radionette i første halvdel av 1900-tallet. Den landsomfattende industrialiseringen etter 1905 betød at hovedstaden mistet noe av sin relative posisjon som industrisentrum, selv om industriaktiviteten i byen fortsatte å øke. Mens Kristiania hadde hatt omtrent 30 % av industriårsverkene i Norge i 1895, var andelen både i 1917 og 1928 ca. 20 %.

Handelsbyen frem til den annen verdenskrig

Det som kjennetegnet industrien i byen fra midten av 1800-tallet, var ikke bare at produksjonen ble mer effektiv og derfor økte, men at byen ikke lenger bare lagde varer som ble kjøpt av dens egen befolkning. Kristiania produserte for Østlandet, for Norge, ja for utlandet med. Industrien ble en viktig del av byens eksistensgrunnlag, i likhet med administrasjonen (hovedstadsfunksjonen) og mye av handelen. Mens de direkte økonomiske virkninger av rollen som hovedstad ble relativt mindre etter midten av 1800-tallet, ble byens posisjon som handelssentrum stadig forsterket.

En av forutsetningene for at byen kunne oppnå en så dominerende økonomisk stilling som den etter hvert fikk, var utviklingen av kommunikasjonene, først og fremst jernbanenettet. I begynnelsen av 1900-tallet var Kristiania blitt sentrum for nesten hele landets jernbanenett, som strakte seg over 1500 km. Utbygging av veinettet og de innenlandske sjørutene brakte stadig større områder i nær kontakt med hovedstaden. Fra 1878 ble Oslofjorden holdt permanent åpen om vinteren ved hjelp av en isbryter. Dette forsterket byens rolle som Norges viktigste vindu mot utenverden. Byens handelsflåte økte raskt mot slutten av århundret. Ved århundreskiftet var Kristiania blitt landets viktigste sjøfartsby, og samtidig passerte dampskipsflåten seilskuteflåten i størrelse. Hovedstaden utviklet på 1800-tallet et stort innenlandsk handelsoppland, samtidig som den utviklet seg som import- og eksportby.

Kristianias handelsdominans over store deler av Østlandet var dels arv fra merkantilismens tidsalder, da byens handelsborgere hadde privilegier på handelen over store områder. Da privilegier opphørte omkring midten av 1800-tallet, og samhandelen mellom by og land tok seg opp, hadde byen praktisk talt ingen konkurrenter på indre Østlandet. Kristiania forsynte disse områdene med varer byen selv produserte og importerte, og eksporterte varer fra den fremvoksende skogindustrien flere steder på Østlandet. Hovedstadens andel av Norges eksport økte fra omtrent 10 % før midten av 1800-tallet til nær en fjerdedel henimot århundreskiftet.

Når det gjaldt importen, lyktes det Kristiania å tilrive seg mesteparten av vareinnførselen, ikke bare for bygdebefolkningen på indre Østlandet, men også for mange av byene. Hovedstaden ble hele Østlandets grossererby. Byen økte sin andel av landets import fra en fjerdedel i midten av 1800-tallet til over halvparten ved slutten. Men så hadde byen alene i 1900 11 % av landets befolkning, mot vel 1 % i begynnelsen av 1800-tallet. Folketallet ved århundreskiftet hadde nådd 250 000, forstedene medregnet. Innbyggertallet i Oslo ved slutten av den annen verdenskrig var 465 000, medregnet forstedene i Aker og andre kommuner.

Tiden fra århundreskiftet til 1940 var en periode da byen befestet sin posisjon som landets økonomiske sentrum. Man kan si at sentraliserende og desentraliserende krefter virket til å opprettholde Oslos posisjon totalt sett. Oslo kom ikke til å dominere landets næringsliv på en måte 1800-tallets utvikling syntes å peke mot. Produksjonslivet og omsetningsvirksomheten blomstret også utenfor hovedstaden. Det viste seg at kommunikasjonsutbygging kunne virke desentraliserende likeså vel som sentraliserende. Industriproduksjonen ble mer spredt utover landet, og store og små handelssentra utviklet seg. På den annen side virket krefter til å samle viktige økonomiske funksjoner i Oslo. Statsmakten og det offentlige styringsverket vokste på 1900-tallet, og konsentrasjonen om hovedstaden var merkbar. Også mye av organisasjonslivet var lokalisert i Oslo.

Utviklingen av byen som et administrativt sentrum ble etter hvert merkbar også i det økonomiske liv. Symbolsk for utviklingen var det da Norges Bank i 1897 flyttet sitt hovedsete fra Trondheim til Kristiania. Firmaer med virksomhet flere steder hadde gjerne sitt hovedkontor i hovedstaden, der rikets finansielle, politiske og kommunikasjonsmessige sentrum lå. Dette var likevel en tendens som før annen verdenskrig var nokså beskjeden. Byens økonomiske dominans gjaldt fremdeles hovedsakelig Østlandet.

Servicebyen fra 1945

Etter 1945 utviklet Oslo seg til serviceby og sentralsted for hele landet. Historien har flere hovedsider; en sterkt voksende statsmakt, utbyggingen av «velferdssamfunnet» med stadig flere kommunale tjenesteoppgaver, og ikke minst dyptgripende strukturendringer i det private næringslivet med fremveksten av kunnskapsintensiv service- og tjenesteproduksjon. I bunn og grunn representerer utviklingen en overgang fra industrisamfunnet til det «post-industrielle» samfunnet. En forutsetning for hovedstadens nye økonomiske rolle, er som i tidligere epoker utbyggingen av kommunikasjonene. I etterkrigstiden har dette særlig handlet om veitransporten, flyrutene og spesielt telekommunikasjonene.

Den offentlige sektor i samfunnsøkonomien har vokst kraftig i hele perioden etter 1945, noe som har kommet hovedstaden til gode. Selv om en del statsinstitusjoner har flyttet ut av byen, og nye institusjoner i noen grad er lagt andre steder i landet, har antall statsansatte gått i været. Mens byen i år 1900 hadde om lag 1600 statstjenestemenn, var tallet i 1948 vel 10 000. Ved årtusenskiftet var det rundt 50 000 statlige arbeidsplasser i Oslo. Det dreier seg om de statlige riksfunksjonene: Sentralforvaltningen med departementene, de mange direktoratene, den høyere utdanningen, de nasjonale kulturinstitusjonene osv. I tillegg kommer statlig ansatte på lavere geografiske nivåer, først og fremst fylkesnivået (Akershus/Viken).

Også den kommunale sysselsettingen har vokst betydelig etter 1945. Tallet på ansatte i Oslo kommune økte fra omtrent 20 000 i 1948 til ca. 55 000 i 1998. Utviklingen avspeiler en utvidelse av velferdssamfunnet med nye offentlige oppgaver og tjenester, som det i første rekke er kommunenes ansvar å sørge for. En økende privatisering av tidligere offentlige tjenester førte til at tallet senere har sunket noe; i 2009 hadde Oslo kommune vel 47 000 ansatte. Ringvirkningene er betydelige, økonomisk sett. I en viss forstand kan vi si at etterkrigstiden representerer en gjentagelse av historien i årene etter 1814, med administrasjon som en viktig motor bak byveksten.

Mønsteret gjentar seg langt på vei i privat sektor, for Oslo er også hovedkontorenes by. Svært mye av det som er «industrisysselsetting» i Oslo, er i virkeligheten sentraladministrasjonen for nasjonale foretak som ofte har produksjonsanleggene sine spredt utover hele landet – eller det nasjonale kontoret for internasjonale foretak. I tillegg til ledelsesfunksjonene, finner vi gjerne forsknings- og utviklingsavdelinger, bransjeorganisasjoner osv. lagt til hovedstaden. Selv olje- og fiskeindustrien, som har sine egne «hovedsteder» i Stavanger og Bergen, gir tusener av arbeidsplasser til Oslo-regionen. Oslo er derfor blitt byråkratienes by i en dypere forstand: Det handler ikke bare om stats- og kommunebyråkratiene, men også foretaksbyråkratiene.

Den egentlige industrielle basen i Oslo er til gjengjeld blitt svekket, til dels dramatisk i de siste tiårene. De vareproduserende næringene klarte seg relativt bra til begynnelsen av 1970-årene, med jern- og metallindustrien i spissen, og byen beholdt noenlunde den industristrukturen som den hadde tidlig på 1900-tallet. Tekstil- og konfeksjonsindustrien forsvant først, i 1950- og 1960-årene, mens byens stolthet, skipsverftene, ble lagt ned i 1970- og 1980-årene. Det finnes industribransjer som har ekspandert i senere tid, grafisk industri og elektronikkindustrien hører til dem. Men alt i alt har Oslo mistet ca. 35 000 industriarbeidsplasser i løpet av de siste 40 år; flesteparten forsvant i 1970-årene og første halvdel av 1980-årene. De høye eiendomsprisene har også gjort det gunstig å flytte industriproduksjon ut av byen og omgjøre næringsarealer til boliger. Oslo er dermed i dag blitt mindre industrialisert enn Norge.

Men nedgangen i vareproduksjonen og tilhørende sysselsetting gir bare ett bilde av Oslo som industriby. Et annet viktig aspekt er hvordan regional – og nasjonal – avindustrialisering øker vår avhengighet av vareimport, og dermed skaper grunnlaget for vekst i distribusjonsnæringer. De produksjonsrettede varetjenestene (lager, engros, varetransport m.v.) omfatter i dag langt flere arbeidsplasser enn selve industrien. Og Oslo har ikke bare samlet en stor del av landets logistikkfunksjoner, andelen er dessuten økende.

Oslos tap av industri er også en følge av bedriftsutflytting til nabokommunene i Akershus/Viken. Mange bedrifter i Oslo har slitt med gamle og uhensiktsmessige lokaler på tomter med små utvidelsesmuligheter. Det har vært lettere – og billigere – å ekspandere på mer jomfruelig mark utenfor byen. Etablering av næringsvirksomhet har vært størst i vestkorridoren gjennom Bærum og Asker, den såkalte «Engineering Valley» – ingeniørdalen. Her er det nå tilnærmet balanse mellom boliger og arbeidsplasser. Men også deler av Romerike og Follo har tatt imot mange industribedrifter som har flyttet ut fra Oslo, selv om Akershus som helhet fortsatt i 2019 hadde et betydelig underskudd på arbeidsplasser.

Tapet av industriarbeidsplasser mer enn kompenseres av en enorm vekst i produsenttjenester – konsulentsektoren. Det er snakk om arbeidsplasser knyttet til reklame og markedsføring, datasystemer og juridiske, økonomiske og finansielle tjenester mv. Med andre ord funksjoner som i vid forstand utvikler og prosesserer informasjon. Vi kan si at Oslo er blitt vår spydspiss inn i kunnskaps- og informasjonsalderen. I tillegg kommer en økende konsum- og fritidsrelatert sysselsetting, som både omfatter kultur og medier og mer tradisjonelle bransjer som varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet.

Mens kommunen stort sett bare driver tjenester for dens egen befolkning, har mye av den private tjenesteytingen en rekkevidde som når langt utover selve byen. Dels dekker den nabokommunene, dels større deler av Østlandet, ja dels hele Norge. Forretninger med et høyt spesialisert varetilbud kan være eksempel på det første, konsulentfirmaer eller reklamebyråer kan eksemplifisere det andre, mens de store finansinstitusjonene er et eksempel på det tredje.

Totalt sett har sysselsettingen i Oslo økt i hele perioden etter 1945. På tross av en viss tilbakegang under lavkonjunkturen fra slutten av 1980-årene til 1992/93, har det vært en jevn syselsettingsmessig vekst, som også gjenspeiler seg i befolkningsutviklingen. I 1998 var det ca. 361 000 arbeidsplasser i Oslo; i 2009 ca. 428 000. Mer enn 100 000 arbeidstakere pendler daglig til arbeid i Oslo, flesteparten kommer fra kommunene i Akershus. Utviklingen fra midten av 1990-årene har ført til at Oslo og Akershus har fått en økende andel av landets samlede sysselsetting.

JFN

Sysselsettingsutvikling
1970 1980 1990 2000 2008  2015
Yrkesaktive bosatt i Oslo 232 100 236 700 234 300 252 472 316 389 346 578
Arbeidsplasser i Oslo totalt 299 300 321 200 344 600 378 020 427 902 451 379
Arbeidsplasser fordelt på ulike næringer i prosent 1970 1980 1990 2000 2008 2015
Jordbruk m.v.   0,3 0,3 0,1 0,2 0,2 (ikke
Industri, bygg- og anlegg         30,7 30,9 19,1 13,2 12,0 sammen-
Samferdsel 10,3 9,2 8,9 9,4 6,9 liknbare
Varehandel, hotell- og restaurantdrift m.m. 20,3 22,2 18,8 19.4 18,7 tall)
Offentlig og privat tjenesteyting 38,1 46,5 53,1 57,8 61,8
Annet/uoppgitt 0,3 0,9 0,0 0,0 0,4