Kinodrift

Kinodrift. Byens første kino åpnet 1. november 1904 i Stortingsgata 12. Den lå i et langstrakt lokale i 2. etasje og skal ha hatt plass til 130 mennesker. Den fikk ikke noe navn utover Kinematograf-Teatret, og ble derfor bare kalt «Toller’n» etter adressen. Den var også landets første kino.

Den første offentlige filmfremvisning i Norge hadde funnet sted noen år tidligere, på Cirkus Varieté i CirkusbygningenTivoli 6. april 1896. Med sitt Bioscop, et kamera- og fremviserpatent de selv hadde utviklet, viste de tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky ni korte filmscener som en del av varietéprogrammet. De påfølgende år ble levende bilder vist flere ganger i Kristiania. Dette skjedde hovedsakelig som et innslag i varietéforestillinger i Tivoli eller på Dovrehallen og Eldorado, men også ved egne filmforestillinger i Turnhallen, Brødrene Hals’ konsertlokale og Calmeyergatens Misjonshus.

Bak etableringen av Kinematograf-Teatret i 1904 stod AB Svenska Kinematografen i Göteborg, hvor Sveriges første permanente kino var kommet et par år før. Direktøren N. E. Sterner ansatte den unge norske kontoristen Hugo Hermansen, og han viste seg driftig og kjøpte ut svenskene etter en tid. Flere andre gründere etablerte lignende kinoer de neste årene, som Theatre Amusant i Karl Johans gate 41 og Fata Morgana i Linaaes gate 1. Det var ikke store investeringer som skulle til, selv om lokalet måtte godkjennes av den kommunale panikk-komiteen. De tidligste kinoene var gjerne et tidligere butikklokale, ikke sjelden i 2. etasje, med plass til 100–150 tilskuere sittende og stående. Den hånddrevne fremviseren var gjerne plassert i et lite rom for seg for sikkerhets skyld. Filmrullene var brannfarlige. Filmene var uten egen lyd og ble akkompagnert av musikere, som regel en pianist ved et opprett piano ved siden av lerretet. Med et øye på filmens handling spilte hun eller han et potpurri av kjente og ukjente melodier som passet. I 1907 var det blitt tolv slike kinoer i Oslo, og Hugo Hermansen hadde fått status som en av de legendariske aktørene i denne «Klondyke-tiden». Han var blitt direktør for et selskap med 26 kinoer over hele landet og med oppnavnet «kong Hermansen av Stortingsgaten».

I 1913 hadde antall kinoer i Oslo økt til 22. Stortingsgata var byens kinostrøk nummer én. I tillegg til Kinematograf-Theatret fantes nå Kosmorama i nr. 4, National (hvor Boulevardteatret overtok fra 1913) i nr. 12, Bio-Kino i nr. 14, Cordial i nr. 16 og Cirkus Verdensteater i Cirkusbygningen inne på Tivoli. Rett over Eidsvolls plass lå Bull’s kinematograf i Karl Johans gate 33. I Akersgata 16 lå Alhambra, og bortover Torggata fant man Verdensspeilet i nr. 9 og Eldorado i nr. 11. Ellers var det Casino i Pløens gate 4, Norge i Badstugata 1 og Kristiania Kinematograftheater i Torggata 26. I Storgata lå Edison-Biografen i nr. 20 og Olympia i nr. 26, og i Brugata lå Folkekinematografen i nr. 1, Kronen i nr. 8 og Central i nr. 12. Grønlands Verdenstheater lå i Grønland 7. På Grünerløkka hadde man Grünerløkkens Verdenstheater i Olaf Ryes plass 11 og Biorama i Seilduksgata 17. Lengst vekk fra sentrum lå Folkvang i Maridalsveien 153 på Sagene. Kinoenes beliggenhet viser at filmen i stor grad var en folkelig forlystelse.

Ledende menn og kvinner krevde at kinodriften måtte underlegges offentlig kontroll, og i 1913 kom Kinoloven. Den innførte sensur på nasjonalt nivå og ga kommunene rett til overta kinodriften. I Oslo utarbeidet magistraten en betenkning om saken, og det ble nedsatt en kommunal kinematografkomité. Komiteen foreslo at kommunen innredet noen kinoer rundt om i byen. De private kinoeierne fikk sine bevillinger forlenget til utgangen av 1918, da det ble nedsatt nok en kinokomité. Denne komiteen innstilte at kommunen skulle overta all kinodrift. Innføringen av kommunalt kinomonopol ble vedtatt i bystyret 9. juni 1918. Et foreløpig kinematografstyre ble opprettet. Kinoeierne fikk en avviklingstid på 4 år.

Den første kommunale kinoen i Oslo var Rosenborg Teater i Bogstadveien 12, som ble åpnet 12. februar 1921. Deretter ble kommunen interessent i Westend Teater i HandelsbygningenDrammensveien (nå Henrik Ibsens gate 60). Ved utgangen av 1922 hadde kommunen fortsatt direkte kontroll med bare to av byens kinoer, men kinematografstyret sikret seg kontrollen over den uferdige Frogner kino i Frognerveien 30 og begynte å planlegge egne kinobygg. Fra 1. januar 1926 overtok kommunen driften av alle byens kinoer ved det kommunale selskapet Oslo kinematografer. Denne ordningen kom til å vare til 2013.

Det var både moralske, kulturelle og økonomiske synspunkter som lå til grunn for denne avgjørelsen. Mange ville som nevnt ha bedre kontroll med filmmediet og kinobransjen. Publikum skulle få se gode filmer i skikkelige lokaler, og overskuddet av kinodriften kunne kanaliseres inn i gode formål. Den kommunale kinodriften sørget for at Oslos kinoer har hatt en høy standard, og overskuddet er benyttet til å støtte reisingen av blant annet Folketeatret, Vigelandsmuseet, Munchmuseet, Oslo Konserthus og Tåsen aldershjem.

Den første kinosjefen i Oslo ble den tidligere kinoeieren Jens Christian Gundersen. Oppussings- og utbedringsarbeider i de gamle lokalene var en viktig oppgave i Oslo kinematografers tidligste år. Etter ombygging ble Eldorado gjenåpnet i 1929 som landets første lydfilmkino. Og i årene som fulgte åpnet man en rekke nye kinoer rundt i byen. Den første nye kinoen ble Frogner (1926) som var påbegynt av private. Siden kom Soria Moria (1928), Casino (1928), Saga (1934), Verdensteatret (1935, se Folketeatret), nye Rosenborg (1937), Scala (1937), Jarlen (1938), Klingenberg (1938), Gimle (1939) og Ringen (1939). Sentrum kino var klar til å åpnes i april 1940, men ble først tatt i bruk av i 1945.

Innføringen av kommunalt kinomonopol i Oslo førte til at det ble anlagt flere private kinoer i nabokommunen Aker. På Majorstuen ble først Kino-Palæet (1924) og senere Colosseum (1928) bygd like ved kommunegrensen, noe man i Oslo anså som en provokasjon. Problemet fikk sin løsning ved at Oslo kinematografer i 1929 overtok begge de to kinoene.

Mange av de eldre kinoene ble nedlagt. Inn i okkupasjonstiden 1940–1945 var det bare Palassteatret, Parkteatret, Victoria og Eldorado av de eldre, opprinnelig privatetablerte kinoene som stadig var i bruk. Med så mange nye kinoer innførte Oslo kinematografer en arbeidsdeling. Mange av kinoene i bydelene ble «reprisekinoer», det vil si at populære filmer ble flyttet ut i bydelene etter at de hadde gått en tid på en kino i sentrum.

Da Aker kommune ble slått sammen med Oslo i 1948 var det elleve private kinoer i Aker. De fleste ble drevet av lokale organisasjoner og spilte bare noen dager i uken. Disse fikk konsesjon til fortsatt drift, mens Nordstrands Kino, Sinsen kino og Ullevål kino ble overtatt av Oslo kinematografer. I takt med drabantbyutbyggingen i etterkrigstiden ble det bygget nye kommunale kinoer ute i bydelene: SymraLambertseter (1965), EddaKalbakken (1967) og Stovner Amfi i Stovner Senter (1976).

Med fjernsynets vekst i 1960-årene sank kinobesøket, og nedleggelse rammet Kino-Palæet (1964), Sinsen kino (1964), Nordstrands Kino (1965), Ullevål kino (1969), Scala (1971) og Rosenborg (1980). I 1980-årene kom en ny konkurrent i form av «hjemmevideoen» VHS (Video Home System), med magnetbåndkassetter som kunne leies eller kjøpes. De store kinoene fra 1920- og 1930-årene ble vanskeligere å fylle. En ny strategi var påkrevd og førte til et omfattende program med en rekke nedleggelser og ombygging til kinosentre. Nedlagt ble Palassteatret (1982), Carl Johan Teatret (1982), Victoria (1983), Edda (1997), Ringen (1988), Jarlen (1988), Sentrum (1988) og Parkteatret (1991).

Flere av de øvrige kinoene ble ombygget til sentre, hvor store kinosaler ble delt opp i mindre saler eller hvor mindre saler ble bygget i tilknytning til den opprinnelige. Et slikt kinosenter gjør det mulig å effektivisere driften samtidig som publikum får valgmuligheter. Prosessen førte til en viss grad av sentralisering av kinotilbudet i byen, mens kvalitetshevingen på kinoene ble betydelig, både hva angikk teknikk og komfort. Saga kino var først ute (1981). Den ubetingede suksessen her resulterte i tilsvarende utbygging på Eldorado, mens Klingenberg, Colosseum og Soria Moria fikk mindre saler bygget til den opprinnelige.

Sentrene Felix på Aker brygge (1989) og Vika (1997) ved Oslo Konserthus kom til. Etter at Det Norske Teatret flyttet ut av Stortingsgata 16 i 1985 bygget Oslo kinematografer en flott sentrumskino i dette teatret. Den fikk navnet Filmteatret.

I 1990-årene ble VHS erstattet av det digitale platekonseptet DVD (Digital Versatile Disc). Senere ble kinoene utfordret av abonnementsbasert strømming av film. I 2002 ble Soria Moria, Filmteatret, Felix, Symra og Frogner vedtatt solgt, til protester fra filmarbeidere og kinogjengere. Et nytt kinosenter, som gjenbrukte navnet Ringen kino, ble åpnet i Ringnes parkGrünerløkka i 2008. Eldorado ble nedlagt i 2012.

Ordningen med kommunalt monopol på fremvisning av film var kommet under press. Etter vedtak i bystyret i 1997 ble Oslo Kinematografer omgjort til et kommunalt aksjeselskap. Selskapet ble omdøpt til Oslo Kino i 2007. I 2013 ble Oslo Kino solgt til Nordisk Film, et selskap i Egmontgruppen. Selskapet fikk navnet Nordisk Film Kino og ble den største aktøren innenfor kinobransjen i Oslo med syv kinoer: Colosseum, Klingenberg, Gimle, Saga, Symra, Vika og Ringen.

I 2018 åpnet selskapet Odeon Cinemas et stort kinosenter i Nydalen under navnet Odeon Oslo. Senteret har hele 14 saler, blant dem en såkalt IMAX-kino, og er det største kinosenteret i Oslo.

Kommunale kinosjefer

Jens Christian Gundersen 1926–1933
Kristoffer Aamot 1933–1944
Theodor Rosenqvist 1955–1964
Arnljot Engh 1958–1975
Eivind Hjelmtveit 1975–1993
Ingeborg Moræus Hanssen 1993–2005
Geir Bergkastet 2005–2013