Nordmarka

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo Bykart
En del av Nordmarka med Bjørnsjøen sett fra Kikuttoppen i 2009. - Foto Chell Hill / Creative Commons

Nordmarka, betegnelse på skogområdene nord for Oslo, den største delen av Oslomarka. Nordmarka utgjør i alt 430 km2 og begrenses i sør av byggegrensen i Oslo kommune fra Maridalsvannet over Sognsvann og Vettakollen til Sørkedalen. Mot vest dannes grensen av Sørkedalen og Langlidalen mot Krokskogen. I nord regnes Nordmarka frem til Hadelandsbygdene, og i øst danner Gjøvikbanen en naturlig grense.

Navnet Nordmarka finnes på kart allerede i 1760 og skriver seg fra Nordmarksgodset. Nordmarka ligger på ca. 300–500 moh. Oslos høyeste punkt er Kirkeberget på grensen til Lunner (631 moh), mens Nordmarkas høyeste er Svarttjernshøgda i Jevnaker (717 moh). Mellom åsene er det mange vann, blant de største er Helgeren, Trehørningen, Hakkloa, Sandungen-vannene, Gjerdingen, Mylla, Katnosa, Fyllingen, Bjørnsjøen og Maridalsvannet. Den vannrike Nordmarka dekker ca. 80 % av Oslos vannforsyning. Vannene med tilstøtende vassdrag spilte i flere hundre år stor rolle for tømmertransport og fløting til Maridalsvannet og Sørkedalen. I dag er flere av vannene gode fiskevann, noe som skyldes at Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) siden 1930-årene har drevet omfattende kultiveringsarbeid til glede for sportsfiskerne.

Plassene i Nordmarka.

Nordmarka har en rekke gamle leilendingsbruk. Mange av dem var setre i tiden før Svartedauden og når befolkningspresset krevde bruk av utmarka til beite. På 1600-tallet kom mange flyktninger fra Finland til Nordmarka. En rekke av Markaplassene ble ryddet av disse finnene, som f.eks. Hakkloa, Finnerud, Mago og mange flere. Mange av setrene ble etter hvert til faste bosettinger, hvor jordbruket var en bibeskjeftigelse til tømmerhugst og brenning av trekull. En rekke konflikter har gjennom tidene oppstått mellom rettighetshaverne til setrene, de fast bosatte og skogeierne om bruken av seterområdene.

Markaplassene var sentrale for fremveksten av friluftslivet i Marka. Da skiløping og turgåing kom på mote i slutten av 1800-tallet, økte bruken av Marka, og behovet for overnattingssteder medførte muligheter for å tjene en ekstraskilling for de fastboende. Mange av plassene hadde stor overnattingstrafikk frem til 1930-årene.

Den faste bosettingen er gradvis redusert, og plassene er for en stor del gjort om til privatboliger og fritidsboliger. Jordveiene på plassene er tilplantet eller gror igjen, og stier og løyper legges utenom tunene.

Veier.

Den første veien i Nordmarka ble bygd av Peder Anker (1749–1824). Ankerveien gikk fra Bærums Verk, forbi Fossum ved Bogstadvannet, over Båntjern og Sognsvann til Hammeren (1792). Svigersønnen, grev Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840), bygde veien videre til Hakadals Værk (Greveveien). Etter hvert ble det bygd flere veier. Langs veiene ble det fraktet både tømmer og plank, men også trekull til verkene i Bærum og Hakadal. Malm og jern mellom verk og hammer (i Maridalen) hørte også med til fraktfarten. I tillegg til disse veiene har det fra gammelt av vært en rekke ride- og kløvveier og vinterveier med egne traseer. I tiden etter den annen verdenskrig var det en intens bygging av skogsbilveier på kryss og tvers over hele Marka. Dette har skapt konflikter mellom næringsinteressene på den ene siden og naturvern og friluftsliv på den andre. Konfrontasjonene i begynnelsen av 1970-årene, der bygging av skogsbilveier ble hindret fysisk av demonstranter, var noe av bakgrunnen for at Miljøverndepartementet grep inn med reguleringer.

Friluftsliv.

Nordmarka er det største rekreasjonsområdet for Oslo-regionens befolkning. De populære utfartsstedene blir flittig besøkt, særlig om vinteren. Til dem hører Kikutstua, Kobberhaughytta, Ullevålseter, Skjennungstua og Tryvannstua. Flere innsjøer er populære som friluftsbad, særlig Sognsvann. Et betydelig antall merkede stier og løyper for sommer- og vinterføre krysser Nordmarka. Bymiljøetaten samarbeider med Skiforeningen og Oslo og Omegn Turistforening om å legge forholdene til rette for friluftsliv. Dette skjer i forståelse og nært samarbeid med private grunneiere.

Det har oppstått enkelte konflikter ved bruken av Nordmarka, bl.a. mellom næringsinteressene og verne- og friluftsinteressene, og mellom friluftslivet og den organiserte idretten med dens behov for faste installasjoner. Det har også vært økende uro omkring bevaringen av Markagrensen. I 2009 vedtok Stortinget en egen lov om Oslomarka, Markaloven. Se også oversikt over verneområder under artikkelen Oslomarka.

Eiendomsforhold.

Inntil 1300-tallet var Nordmarka eid av Kongen. Da overtok Mariakirken i Oslo Maridalsallmenningen mellom Sandungen og Maridalen. Men fra reformasjonen 1537 var Nordmarka igjen krongods. I første halvdel av 1600-tallet begynte Kongen å bygsle bort skogsområdene. Samtidig ble grunnlaget lagt for det som ble Nordmarksgodset. Oslo kjøpte i 1889 Frognerseterskogen av Thomas Heftyes dødsbo (7000 daa) og eier i dag skogen mellom Frognerseteren og Slaktern–Ullevålseter. I 1871 var kommunen blitt tilbudt Nordmarksgodset for 1 mill. speciedaler, men lot sjansen gå fra seg. Kommunen eier også skogsområdet mellom mellom Sognsvann, Maridalsvannet og Skjærsjøen. Dessuten har Oslo et større område mellom Fagervann, Øyungen og Movatn stasjon i Maridalen.

KAT