Spanskesyken

Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Spanskesyken var en verdensomspennende influensapandemi som rammet Kristiania / Oslo i årene 1918 og 1919, i tre bølger: sommeren 1918, høsten 1918 og februar og mars 1919. Offisielle tall for antall døde i Kristiania er 806 i 1918 og 312 i 1919, som utgjorde 0,4 % av befolkningen i Kristiania. Dødeligheten for landet var 0,6 %.

Sykdommen rammet særlig unge voksne mellom 20 og 40 år. Dødeligheten for aldersgruppen 30–34 år var tre ganger høyere enn for hele befolkningen. Det er fortsatt ikke klarlagt hvorfor den rammet aldersmessig på denne måten, men at pandemien rammet unge menn mye sterkere enn unge kvinner, forklares blant annet med at flere menn hadde tuberkulose.

På verdensbasis var spanskesyken den verste pandemien som er kjent; om lag en tredjedel av verdens befolkning ble smittet, og minst 50 millioner mennesker omkom.

Forløp

Første smittetilfelle i Norge ble påvist i Kristiania 15. juni 1918, antakelig brakt hit fra Skottland. Etter omtrent to uker var den blitt en epidemi i byen. Første uke i juli ble 2615 smittet, og leger ble kalt tilbake fra ferie fordi presset på sykehusene var stort og mange leger var syke. Den første bølgen varte i fire uker. I september steg antallet smittede igjen. Nå ble særlig skolene rammet, og de ble en periode stengt, ikke for å hindre smittespredning, men fordi lærere og elever var syke.

En ny, kraftig bølge slo inn over byen i februar og mars 1919, men ikke så voldsomt som i 1918. Sunnhetskommisjonen ga ukentlige oversikter over antall smittede, antall behandlede på sykehus og antall døde. Nyere forskning har konkludert med at det trolig var langt flere smittede og døde av sykdommen enn samtiden registrerte, fordi både oversikten over smittede og oversikten over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen, var mangelfull.

Offentlige tiltak og debatten om dem

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for passivitet, ifølge Dagbladet en «skandaløs slaphed». Det kom krav om å stenge skoler og lokaler der mange samles, slik det var gjort i andre kommuner, og delvis å nedlegge sporveistrafikken, som i København. Kommisjonen avviste at slike tiltak ville ha betydning i en storby, der mennesker har så mange nødvendige møtepunkter – og det var ikke realistisk å stenge trikk, tog, verksteder og fabrikker, restauranter og spisesaler. Etter stadsfysikus Gotfred Bentzens syn ville sykdommen uansett gå sin gang.

I oktober 1918 henstilte kommisjonen folk som ble syke om å holde seg hjemme, og til gårdeierne om å vaske portrom, oppganger, korridorer, toaletter og andre fellesrom to ganger hver uke. Samtidig ba Medicinaldirektoratet folk om å unngå sammenkomster av folk fra forskjellige steder og å følge de rådene som gjelder enhver smittsom sykdom, «nemlig renslighet med person, klær, brugsgjenstande, spise og drikke, samt at holde boligen ren og jevnlig lufte den godt ut.»

En nyutdannet lege, Haakon Sæthre, hadde 20. oktober 1918 et avisinnlegg med krav om forbud mot alle større forestillinger og møter, krav om at alle syke måtte holde seg inne og at alle vasket hendene før og etter hvert måltid. Kommisjonen og direktoratet avviste dette og mente disse tiltakene bare ville hale ut varigheten av epidemien.

Kommunen opprettet egen legevakt for spanskesyken ved Krohgstøtten sykehus i Storgata ved Nybrua og et eget hjelpekontor som organiserte hjemmesykepleie. Bystyret bevilget pengestøtte direkte til familier der en forsørger var død i pandemien. Men ellers forholdt de folkevalgte i Kristiania kommune seg passive og overlot epidemibekjempelsen til fagetatene.

Sykelighet og dødelighet

Spørsmålet om spanskesyken, i likhet med de fleste andre epidemier, rammer sosialt skjevt ved at uforholdsmessig mange fattige dør, har vært diskutert siden 1918. En undersøkelse av dødelighet blant de rundt 40 000 som bodde i Frogner menighet og Grønland-Wexels menighet konkluderte med at folk som bodde i leiligheter med fire til seks rom hadde 50 % lavere dødelighet enn de som bodde i ettroms. Dødeligheten totalt var lavere i Frogner enn i Grønland-Wexels, men forskjellen var ikke stor nok til å utelukke at den kunne skyldes tilfeldigheter.

Underernæring ga høyere risiko for å dø av lungebetennelse og influensa, som var vanlige komplikasjoner som var mye mer utbredt blant de med lite utdanning og lav inntekt. God ernæring over tid gir dessuten bedre immunforsvar. De med høy inntekt og utdanning hadde også bedre mulighet for å være borte fra jobb, mens folk på østkanten i høyere grad var nødt til å gå til overbefolkede arbeidsplasser der mange allerede var smittet.

Edvard Munch ble alvorlig syk og malte i 1919–20 Selvportrett etter spanskesyken.

HH