Vis kilden til Bybrannen i 1624

Bybrannen i 1624 er en av mange store branner i byens historie, men uten tvil den som fikk de største konsekvensene. Den begynte om kvelden 17. august 1624 og varte i tre dager. Praktisk talt hele Oslo brant ned. På kongelige ordre fra Kristian 4 ble branntomtene forlatt og byen gjenoppbygget ved Akershus festning på den andre siden av Bjørvika. Byen ble omdøpt til Christiania.  
Byen var rammet av flere alvorlige branner i middelalderen (se Branner) og hadde også vært hjemsøkt av brannkatastrofer i manns minne. Under Kalmarkrigen i 1567 satte borgerne fyr på byen og forskanset seg på Akershus i påvente av et svensk angrep. I 1611 kom en bybrann som etterlot seg 55 nedbrente gårder. 
Bybrannen i 1624 begynte natt til 17. august og herjet i tre dager. Brannens årsak er ukjent. De tjærebredde trehusene stod tett i tett og innbyggerne hadde ingen muligheter til å hindre den i å spre seg. Nesten alle bebodde hus brant ned. Det samme gjaldt sjøbodene med redskaper og forråd av mat. Sankt Hallvardkatedralen, som var domkirke og fra midten av 1500-tallet byens eneste kirke, ble etter alt å dømme ganske ødelagt, selv om det er registrert at den var i bruk noen tiår etterpå. Bispegården, Oslo hospital og noen få hus stod igjen. 
Det man vet om brannens omfang stammer i hovedsak fra en skrivelse til kongen fra borgermester Søffren Mogensen og hans råd datert 20. september 1624. Her fortelles «hvorledes Gud den allermægtigste av sin retfærdige vrede for syndens skyld har denne fattige by og menighet nat til 17. august næstforleden med ild og brand hjemsøkt, hvorved den ganske by (nogen faa vaaninger undtat) er avgaat, samt og kirken, deslikeste sjøbodene med hvis gods og formue den allmægtigste os naadigst medforlenet hadde. Hvorudover vi fattige folk med hustruer og barn ikke aleneste er ganske husvilde mot denne haarde og kalde tilstundende vinters tid, men endog udi alsomstørste armod og elendighet geraaden.» 
Denne skrivelsen var osloborgernes bønn om raskt å få bygge opp igjen der hvor byen var. De viste til økonomiske fordeler ved dette, blant annet at en del fundamenter og kjellere var uskadet. Men Christian 4 var bestemt på å flytte byen. Idéen om å flytte den var ikke ny. Den hadde sist blitt drøftet ved nedbrenningen av byen under Kalmarkrigen, til protester fra borgerne. Nå hadde sagbruk og trelasthandel vokst frem langs Akerselva og gjort dette området rundt til et mer fordelaktig sted. Ikke minst hadde Akershus festning ligget på neset mellom Bjørvika og Pipervika siden år 1300, og den åpnet for at det nye Christiania kunne bli en festningsby av beste renessansetype, omgitt av voller og med muligheter for borgernes raske tilbaketrekning inn bak festningsmurene.  
Kongen kom til Norge 20. september 1624 og allerede fra 27. september deltok han i utstikkingen av gatene i den nye byen, et regelmessig gatenett som ble sentrum i byen frem til andre halvpart av 1800-tallet og som er beholdt (Kvadraturen). Gjenoppbygging på branntomtene ble forbudt og området innlemmet i ladegården for Akershus festning. Dette området skulle ikke bli bymessig igjen før på 1800-tallet.