Vis kilden til Gassverket

[[Fil:Gassverket.jpg|miniatyr|600x600pk|''Gassverket ved hjørnet av Storgata og Hausmanns gate i annen halvdel av 1950-årene. Foto Arbeiderbevegelsens arkiv / Crative Commons''.]]
'''Gassverket'''. Initiativet til et gassverk i Christiania kom fra briten James Malam i 1845. Han fikk konsesjon for 30 år og dannet Christiania Gascompagnie med hovedsakelig engelsk kapital. Verket ble bygd på en tomt kommunen hadde leid av [[Prinds Christian Augusts Minde]]. De første ledninger ble lagt i [[Storgata]], og der kunne de første gasslyktene tennes i januar 1848. Se [[Fiat Lux!]].

Christiania var den andre byen i Norden som hadde eget gassverk, Malam hadde også anlagt et i Göteborg. Han ledet Christiania Gasværk i to år; etterfølgeren ingeniør Oluf Pihl (1822–95) forestod driften i hele 45 år. Gassverket ble en god forretning, også for kommunen som overtok i 1878 og etablerte det som selvstendig bedrift. Arbeidsstokken kunne i den mørke årstiden komme opp i over 200. Gassverket var bygd for å bedre byens gatebelysning, men gassen ble også etterspurt til innendørs belysning i fabrikker, institusjoner og i velstandshjem. Den falt dyr i forhold til petroleum, og da elektrisiteten kom, var gass snart utkonkurrert som innendørs lyskilde. Til privat romoppvarming fikk gassen liten betydning i hovedstaden. Men i 1890-årene vant gassen innpass i de tusen hjem, hvor gassblusset ble brukt i matlagningen. På denne tiden utvidet Gassverket med nyanlegg på den andre siden av [[Storgata]] (nr. 53), ved [[Ankertorget]], og herfra ble restproduktet koks solgt fra en kjempehaug.

Fra 1921 hørte Gassverket inn under [[Oslo Lysverker|Lysverkene]]. En stor gassklokke på [[Cuba]] ved [[Akerselva]] kom i drift 1925. I disse årene begynte de nye elektriske komfyrene erobringen av kjøkkenet, og hele gatebelysningen ble elektrisifisert, den siste gasslykt forsvant i 1929. Gassproduksjonen gikk ned. Tallet på abonnenter nådde toppen i 1934 med 35 000 og var sjudoblet siden hundreårskiftet. Etter 1945 sank tallet raskt, men salget holdt seg oppe takket være næringslivets behov. Mange bedrifter foretrakk å bruke gass i produksjonen fremfor elektrisitet fordi gassvarmen var hurtigere å regulere. På Gassverket gikk imidlertid driften med millionunderskudd, og nedleggelse kom på tale. Til stor lettelse for lysverkstyret ble Gassverket i 1954 igjen en selvstendig bedrift. For å få bort de årvisse underskuddene – og de skjemmende anleggene inne i byen – besluttet bystyret å bygge et moderne gassverk på [[Sjursøya]] for å fremstille gass av lettbensin, og det stod ferdig i 1964. Men underskuddene forsvant ikke, og i 1973 førte oljekrisen til mangedobling av bensinprisen. Det gav Oslo Gassverk dødsstøtet. Da vedtaket om nedleggelse ble fattet i 1976, hadde Gassverket 2500 abonnenter, to år senere var det definitivt slutt. Byggverkene på Ankertorget ble revet, og tomten festet bort til [[Stiftelsen Anker Studentboliger og Hotel|Stiftelsen Anker Studentboliger]]. 

På sørsiden av [[Storgata]] hadde Gassverket etter 1945 bare brukt den gamle kontorbygningen (nr. 36c). Den er fra 1883 og har fasader i pusset og rød tegl (ark. G. A. Bull). Men flere av de gamle bygningene står der og er bortleid. I fundamentet til gassklokken på Cuba ble det plaskedam for barn. Den gamle kontorbygningen i Storgata er markert med et av [[Selskabet for Oslo Byes Vel|Oslo Byes Vels]] [[blå skilt]].
[[Kategori:Blå skilt]]
[[Kategori:Energiforsyning]]
[[Kategori:Energiselskaper]]