Vis kilden til Gul liste (Byantikvaren)

'''Byantikvarens gule liste''' er en oversikt over alle de bygninger, bygningsmiljøer, arkeologiske kulturminner, parker m.m. som enten er ''fredet'' etter kulturminneloven, ''regulert til bevaring'' etter plan- og bygningsloven eller ''kommunalt listeført'' etter [[Byantikvaren]]s beslutning fordi objektet har erkjent og prioritert verneinteresse. Oppføring på Gul liste medfører at saker hos [[Plan- og bygningsetaten]] (PBE) blir vurdert av Byantikvaren.
 
[[Fil:Herman Foss gate 20 22 og 24.jpg|miniatyr|600pk|[[Herman Foss’ gate]] 20, 22 og 24, leiegårder listeført som del av [[Murbyen|Oslos historiske murby]]. - Foto: Helge Høifødt]] 

Omtrent 15 000 objekter står på listen. Listen ble første gang publisert i 1963 (på gult papir – derav navnet). Den siste papirutgaven kom i 1998. I dag er Gul liste tilgjengelig som del av Riksantikvarens baser ''Askeladden'' og ''Kulturminnesøk'' og fra kommunens hjemmeside. Papirutgavene fra 1976 og 1998 er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nb.no. 

====Kommunalt vern – saksbehandling hos Byantikvaren====

Gul liste har betydning i saksbehandlingen ved at Plan- og bygningsetaten sender over alle saker som berører adresser på Gul liste til Byantikvaren. Det er også mulig selv å ta kontakt med Byantikvaren for en vurdering i forkant av innsending til PBE. Byantikvarens uttalelse følger saken når den sluttbehandles i Plan- og bygningsetaten, [[Byrådet]], [[Bystyret]] eller andre instanser. 

Forslag om kommunal listeføring av en bygning m.v. behandles i Byantikvarens fagmøte, og eier informeres om at eiendommen vurderes for oppføring. Kommunalt listeført har også en videre betydning som informasjon til andre myndigheter og eiere m.fl. om hvilke bygninger m.v. det finnes verneinteresse knyttet til.
 
Oppføring på Gul liste som kommunalt listeført skjer etter Byantikvarens beslutning om at det finnes erkjent og prioritert verneinteresse. Status som kommunalt listeført gir ikke et formelt juridisk vern, til forskjell fra fredning etter kulturminneloven og vern av kulturmiljø eller kulturminne etter plan- og bygningsloven (regulert til bevaring – hensynssone). 
 
====Omfang====

I 2024 er rundt 15 000 bygninger, eller 11,5 % av alle i byen, oppført på Gul liste. [[indre sone|Indre by]] står for rundt 60 % av oppføringene. Listen er et representativt utvalg kulturminner fra ulike tidsperioder og ulike områder av byen, og dekker mange deler av Oslos historie.

I tillegg til bygninger inneholder Gul liste alleer (f.eks. fra [[Finnmarkgata]] opp til Østre portstuer), broer (f.eks. [[Bentsebrua]] og [[Ulvøybrua]]), brygger (f.eks. [[rådhusbryggene]]), forretningspassasje (Grønland T-banestasjon), gater (f.eks. [[Bygdøy allé]]), gravlunder (f.eks. [[Østre gravlund]]), hagekolonier (f.eks. [[Etterstad Kolonihage|Etterstad]]), kraftledninger (fra Nedre Vinstra ned gjennom [[Groruddalen]]), parker (f.eks. [[Sagene kirkepark]] og [[Kværnerparken]]), plasser (f.eks. [[Riddervolds plass]]) og utomhusområder (f.eks. [[Jessenløkken]]).

Byantikvaren har ikke gjennomført en fullstendig registrering av alle kulturminner i Oslo, og det gjøres tilføyelser av nye og strykninger kontinuerlig.
 
====Bakgrunn og historie====

I 1950 ba kommunens kulturutvalg Riksantikvaren om å få laget en liste over bygninger m.v. som er fredet og de som søkes bevart. I 1953 kom tre lister laget av Antikvarisk bygningsnemnd: ''fredet'', ''foreslår fredet'' og ''ønskelig å bevare''. Sluttbehandling skjedde ved at Arno Berg, som tiltrådte den nye byantikvarstillingen i 1956, gjorde listen til sin. Bystyret bekreftet i 1962 listen over «bygninger m.v. i Oslo som er fredet, inkludert verdier av denne art som bør søkes bevart». Listen inneholdt 27 bygninger og anlegg i kategorien foreslås fredet og 23 i kategorien ønskes bevart. Listen var ment ajourført hvert femte år.

Den første publiserte listen i 1963 inneholdt i hovedsak viktige offentlige bygninger, gårdsanlegg, murvillaer [[Bag Slottet|bak slottet]] og trehus på [[Rodeløkka (strøk)|Rodeløkka]] og [[Kampen (strøk)|Kampen]]. Med bygningsloven av 1965 ble det mulig å bevare hele bygningsmiljøer, og holdningsskiftet i 1970-årene fra riving («sanering») til opprustning av gamle, alminnelige boliger styrket kulturmiljøperspektivet. Nye utgaver kom i 1965, 1969 og 1972. 

I 1976-utgaven var ca. 2800 adresser tatt med, blant andre [[Arctanderbyen]], [[Ullevål Hageby]], [[Torshovbyen]] og [[Lindern hageby]]. Den fikk for første gang navnet ''Den gule listen'', men også tidligere utgaver hadde vært utgitt med gult papir. Hver bygning m.v. fikk en fyldigere beskrivelse enn før, og listen var kartfestet i kulturvernkart for hver bydel. 1986-utgaven fikk opplysning om eierforhold: privat, kommunal eller statlig.

[[Kolonihager]] og hyttebebyggelse på øyene ble listeført i 2001. Narvesenkioskene, som var listet i vedlegg til 1976-utgaven, ble først listeført i 2009. Da var det bare kiosken på [[Eidsvolls plass]], opprinnelig ved Domkirken, igjen. 

Ved godkjennelse av kommuneplanen av 1991 bestemte regjeringen at det er knyttet nasjonal verneinteresse til mye av bebyggelsen i sentrum og til «byens unike og homogene murgårdsbebyggelse fra 1800-tallet».  [[Murbyen]]  ble ført inn på listen med ca. 1800 bygårder i årene etter 1998. Fra 1990-årene er også modernistisk bebyggelse fra mellomkrigstiden (funkisbyen) listeført, blant andre boligområdene [[Sinsenbyen]], [[Marienlyst (strøk)|Marienlystblokkene]] og [[Iladalen]]. Listen utgitt i 1998 var gruppert i bevaringsområder, f.eks. [[Sogn Haveby]].

De to siste utgavene på papir kom i 1996 og 1998. Listen ble så distribuert på CD eller e-post frem til den første internettversjonen i 2013 som del av Riksantikvarens baser Askeladden og Kulturminnesøk. 

På 2000-tallet er mye etterkrigsbebyggelse ført opp, blant annet drabantbyen [[Ammerud (strøk)|Ammerud]].

[[Oslo Byleksikon|HH]]
[[kategori:Politikk og administrasjon]]
[[kategori:Arkitektur- og bygningshistorie]]