Befolkning og bosetting

Frem til 1969 var det en nesten kontinuerlig vekst i folketallet i Oslo. Da nådde byens folkemengde en foreløpig topp med 488 329 innb. Siden sank folketallet hvert år frem til 1984 da byen hadde 447 257 innb. Denne nedgangen skyldes et sammenfall av flere forhold. Viktigst er en svekket flyttebalanse i forhold til resten av landet og en synkende fødselshyppighet som gav reduserte barnetall. I tillegg bidro det økende tallet på skilsmisser/samlivsbrudd til en redusert gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og dermed et redusert folketall med utgangspunkt i byens boligmasse.

Fra og med 1984 har Oslo igjen fått vekst i folketallet, og fra siste del av 1980-årene har den prosentvise årlige veksten med unntak av ett enkelt år, 2000, vært høyere enn i landet som helhet, de fleste av disse årene betydelig høyere. I perioden 1990–2010 som helhet utgjorde den gjennomsnittlig årlige befolkningsveksten 6425 personer eller 1,2 %. Særlig var veksten sterk i årene 2005–10 med gjennomsnittlig 11 403 personer eller 2,1 % årlig. Bak den økte befolkningsveksten ligger flere forhold som har virket samtidig, både økt naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og økt netto innflytting til byen. Særlig merkes det økte fødselstallet fra midten av 1980-årene. I 2009 hadde byen 10 254 fødte, det høyeste fødselstallet i byens historie. Dette tallet på fødte var mer enn dobbelt så høyt som i 1983, da tallet på fødte nådde sitt laveste nivå etter krigen (5056 fødte). Det økte fødselstallet skyldes både økt samlet fruktbarhetstall og flere kvinner i fødedyktig alder. Siden siste halvdel av 1980-årene har dessuten tallet på døde vist nedgang, og dette har sammen med det økte fødselstallet gitt Oslo en betydelig vekst i den naturlige tilveksten. Denne var negativ før 1988, men utgjorde i 2009 5871 personer. Det reduserte tallet på døde de siste tiårene skyldes både et redusert antall eldre og en økt gjennomsnittlig levealder i befolkningen.

Parallelt med den økende naturlige tilveksten har Oslo siden midten av 1980-årene – med unntak av året 2000 – hatt en klar netto innflytting. Denne har vært særlig stor etter 2004, og har i vesentlig grad bestått av netto innflytting fra utlandet. Oslo har tradisjonelt en betydelig netto utflytting til Akershus og en tilsvarende netto innflytting fra landets øvrige fylker. Mens den naturlige tilveksten viser relativt små endringer fra et år til et annet, kan det være store svingninger i Oslos flyttebalanse, først og fremst i forhold til utlandet. Bak den økte nettoinnflyttingen siden første halvdel av 1990-årene ligger det en klar økning i innflyttingen til Oslo og en noe mindre økning i utflyttingen herfra, noe som avspeiler en økt mobilitet i befolkningen.

Internt i Oslo var befolkningsutviklingen fra siste krig og frem til slutten 1980-årene preget av en desentralisering i kjølvannet av den sterke boligbyggingen i de ytre delene av byen, i vesentlig grad i drabantbyene. Mens Sentrum og Indre sone, et område som svarer omtrent til Oslo før sammenslutningen med Aker i 1948, hadde 70 % av byens folkemengde i 1949, var andelen sunket til bare 29 % i 1988 da den lå lavest. Den planmessige byfornyelsen som startet omkring 1980, likeledes den senere, etter hvert betydelige nybyggingsvirksomheten, ikke minst på områder tidligere benyttet til nærings- og transportformål, har ført til en revitaliseringen av byens sentrale områder. I kjølvannet av dette har områdets andel av byens folkemengde økt klart, samtidig som det har vært et markert generasjonsskifte i befolkningen. Sentrum og Indre sones andel av byens befolkning var i 2010 økt til 32 %. Dette områdets andel av befolkningen over 70 år var da under 6 % mot over 22 % i 1980 da den lå høyest; andelen eldre er blitt klart større i Ytre sone (10 % i 2010). Også andelen barn 0–15 år er størst i Ytre sone, 21 % i 2010 mot 12 % i Sentrum og Indre sone.

Oslos befolkning preges ellers av en lavere andel barn og en høyere andel i yrkesaktiv alder enn i landet som helhet. Byen har også tradisjonelt hatt en høyere andel eldre enn landet som helhet. Etter århundreskiftet er imidlertid andelen eldre i Oslo blitt lavere enn i landet som helhet; i 2010 var 10,2 % av Oslo befolkning 67 år og eldre mot 12,9 % i landet som helhet.

Typisk for befolkningsstrukturen i Oslo er også den gjennomgående lave husholdningsstørrelsen. Ved folketellingen i 1990 hadde Oslo gjennomsnittlig 1,89 personer per husholdning mot 2,43 i landet som helhet. I 1990-årene lå gjennomsnittshusholdningen i Oslo relativt stabilt på rundt 1,9, og etter århundreskiftet har den for første gang på hundre år vist økning, bl.a. som følge av det økte barnetallet. I 2009 er personer per bolig i Oslo beregnet til noe i underkant av 2,0.

Oslos befolkning har ellers en betydelig høyere andel kvinner enn landet som helhet, i 2010 1024 kvinner per 1000 menn mot 1002 i landet som helhet.

Mens Oslo i store deler av etterkrigstiden bare har hatt beskjeden vekst i folketallet og i perioden 1970–84 endog tilbakegang, har regionen som helhet, dvs. Oslo og Akershus, hele tiden har hatt klar vekst. Denne har vært større enn i landet som helhet, og de to fylkene har på den måten økt sin andel av landets folketall, særlig gjelder dette utviklingen etter århundreskiftet. Oslo/Akershus hadde 18,8 % av landets folkemengde i 1950, 20,7 % i 1970 og 1990 og 23,1 % i 2010.

GTh

FOLKEMENGDENS STØRRELSE

År	Christiania/Oslo	Aker
1801	8 931	7 884
1815	10 886	6 962
1825	15 359	10 375
1835*	18 305	12 336
1845	25 677	14 669
1855	31 715	18 049
1865*	57 382	18 981
1875	76 866	30 964
1890*	151 239	15 293
1900	227 626	23 061
1910	241 634	29 189
1920	258 483	53 579
1930	253 124	86 972
1946*	286 222	131 016
1950*	434 047
1960	475 562
1970	477 898
1975	463 022
1980*	452 023
1985	447 351
1990	458 364
1995	483 401
1998	499 693
2000	507 467
2002	512 589
2004	521 886
2006	538 411
2008	560 484
2009	575 475
2010	586 860
2011	599 230
2012	613 285
2013	623 966
2014	634 463
2015	647 676
2016	658 390
2017	666 757
2018	673 469
* = byutvidelse siden forrige måling