Forskjell mellom versjoner av «Befolkning og bosetting»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | '''Befolkning og bosetting i Oslo.''' Frem til 1969 var det en nesten kontinuerlig vekst i folketallet i Oslo. Da nådde byens folkemengde en foreløpig topp med 488 329 | + | '''Befolkning og bosetting i Oslo.''' Frem til 1969 var det en nesten kontinuerlig vekst i folketallet i Oslo. Da nådde byens folkemengde en foreløpig topp med 488 329 innbyggere. Siden sank folketallet hvert år frem til 1984 da byen hadde 447 257 innbyggere. Denne nedgangen skyldtes et sammenfall av flere forhold. Viktigst var en svekket flyttebalanse i forhold til resten av landet og en synkende fødselshyppighet som gav reduserte barnetall. I tillegg bidro det økende tallet på skilsmisser/samlivsbrudd til en redusert gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og dermed et redusert folketall med utgangspunkt i byens boligmasse. |
| − | Fra og med 1984 har Oslo igjen fått vekst i folketallet, og fra siste del av 1980-årene har den prosentvise årlige veksten med unntak av ett enkelt år, 2000, vært høyere enn i landet som helhet, de fleste av disse årene betydelig høyere. I tiårsperioden 1990-200 økte | + | Fra og med 1984 har Oslo igjen fått vekst i folketallet, og fra siste del av 1980-årene har den prosentvise årlige veksten, med unntak av ett enkelt år, 2000, vært høyere enn i landet som helhet, de fleste av disse årene betydelig høyere. I tiårsperioden 1990-200 økte Oslos folketall med gjennomsnittlig 1,0% årlig, i den følgende tiårsperioden med 1,5% årlig og i perioden 2010-2018 med 1,74% årlig. Høyest var veksten i 2008 med 2,67%. I 2017 var veksten falt til 1,0%. |
| − | Bak den økte befolkningsveksten ligger flere forhold som har virket samtidig | + | Bak den økte befolkningsveksten ligger flere forhold som har virket samtidig; både økt naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og økt netto innflytting til byen. Særlig merkes økte fødselstall fra midten av 1980-årene. I 2010 hadde byen 10267 fødte, det høyeste fødselstallet i byens historie. Dette tallet på fødte var mer enn dobbelt så høyt som i 1983, da tallet på fødte hadde sitt laveste nivå etter krigen (5056 fødte). Det økte fødselstallet skyldes både økt samlet fruktbarhetstall og flere kvinner i fødedyktig alder. Siden siste halvdel av 1980-årene har dessuten tallet på døde vist nedgang, og dette ga sammen med det økte fødselstallet. Oslo har en betydelig vekst i den naturlige tilveksten. Denne var negativ før 1988, men utgjorde i 2010 5959 personer. Det reduserte tallet på døde de siste tiårene skyldes både et redusert antall eldre og en økt gjennomsnittlig levealder i befolkningen. Etter 2010 har imidlertid tallet på fødte vist en noe fallende tendens og lå i 2017 på 9548. Det som er særlig urovekkende i denne sammenheng er at fruktbarhetstallet- det antall barn som en kvinne føder gjennom sin fertile alder- er på retur. Den lå i Oslo på 1,50 i 2017 mot 1,62 i hele landet. |
Parallelt med den økende naturlige tilveksten har Oslo siden midten av 1980-årene – med unntak av året 2000 – hatt en klar netto innflytting. Denne har vært særlig stor etter 2004, og har i vesentlig grad bestått av netto innflytting fra utlandet. Oslo har tradisjonelt en betydelig netto utflytting til Akershus og en tilsvarende netto innflytting fra landets øvrige fylker. Mens den naturlige tilveksten viser relativt små endringer fra et år til et annet, kan det være store svingninger i Oslos flyttebalanse, først og fremst i forhold til utlandet. Bak den økte nettoinnflyttingen siden første halvdel av 1990-årene ligger det en klar økning i innflyttingen til Oslo og en noe mindre økning i utflyttingen herfra, noe som avspeiler en økt mobilitet i befolkningen. | Parallelt med den økende naturlige tilveksten har Oslo siden midten av 1980-årene – med unntak av året 2000 – hatt en klar netto innflytting. Denne har vært særlig stor etter 2004, og har i vesentlig grad bestått av netto innflytting fra utlandet. Oslo har tradisjonelt en betydelig netto utflytting til Akershus og en tilsvarende netto innflytting fra landets øvrige fylker. Mens den naturlige tilveksten viser relativt små endringer fra et år til et annet, kan det være store svingninger i Oslos flyttebalanse, først og fremst i forhold til utlandet. Bak den økte nettoinnflyttingen siden første halvdel av 1990-årene ligger det en klar økning i innflyttingen til Oslo og en noe mindre økning i utflyttingen herfra, noe som avspeiler en økt mobilitet i befolkningen. | ||
| − | Internt i Oslo var befolkningsutviklingen fra siste krig og frem til slutten 1980-årene preget av en desentralisering i kjølvannet av den sterke boligbyggingen i de ytre delene av byen, i vesentlig grad i drabantbyene. Mens Sentrum og Indre sone, et område som omtrent svarer til Oslo før sammenslutningen med Aker i 1948, hadde 70 % av byens folkemengde i 1949, var andelen sunket til bare 29 % i 1988 da den lå lavest. Den planmessige byfornyelsen som startet omkring 1980, likeledes den senere, etter hvert betydelige nybyggingsvirksomheten, ikke minst på områder tidligere benyttet til nærings- og transportformål, har ført til en revitaliseringen av byens sentrale områder. I kjølvannet av dette har sentrum/indre sones andel av byens folkemengde økt klart, samtidig som det har vært et markert generasjonsskifte i området. | + | Internt i Oslo var befolkningsutviklingen fra siste krig og frem til slutten 1980-årene, preget av en desentralisering i kjølvannet av den sterke boligbyggingen i de ytre delene av byen, i vesentlig grad i drabantbyene. Mens Sentrum og Indre sone, et område som omtrent svarer til Oslo før sammenslutningen med Aker i 1948, hadde 70 % av byens folkemengde i 1949, var andelen sunket til bare 29 % i 1988 da den lå lavest. Den planmessige byfornyelsen som startet omkring 1980, likeledes den senere, etter hvert betydelige nybyggingsvirksomheten, ikke minst på områder tidligere benyttet til nærings- og transportformål, har ført til en revitaliseringen av byens sentrale områder. I kjølvannet av dette har sentrum/indre sones andel av byens folkemengde økt klart, samtidig som det har vært et markert generasjonsskifte i området. |
Sentrum og Indre sones andel av byens befolkning var i 2018 økt til 33 %. Dette områdets andel av befolkningen over 70 år var da under 6 % mot over 22 % i 1980 da andelen lå høyest; andelen eldre er i denne perioden blitt klart større i Ytre sone (10 % i 2018). Også andelen barn 0–15 år er størst i Ytre sone, 21 % i 2018 mot 12 % i Sentrum og Indre sone. | Sentrum og Indre sones andel av byens befolkning var i 2018 økt til 33 %. Dette områdets andel av befolkningen over 70 år var da under 6 % mot over 22 % i 1980 da andelen lå høyest; andelen eldre er i denne perioden blitt klart større i Ytre sone (10 % i 2018). Også andelen barn 0–15 år er størst i Ytre sone, 21 % i 2018 mot 12 % i Sentrum og Indre sone. | ||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Typisk for befolkningsstrukturen i Oslo er også den gjennomgående lave husholdningsstørrelsen. Ved folketellingen i 1990 hadde Oslo gjennomsnittlig 1,89 personer per husholdning mot 2,43 i landet som helhet. I 1990-årene lå gjennomsnittshusholdningen i Oslo relativt stabilt på rundt 1,9, og etter århundreskiftet har den for første gang på hundre år vist økning, bl.a. som følge av det økte barnetallet. I 2018 hadde Oslo 1,98 personer per bolig. | Typisk for befolkningsstrukturen i Oslo er også den gjennomgående lave husholdningsstørrelsen. Ved folketellingen i 1990 hadde Oslo gjennomsnittlig 1,89 personer per husholdning mot 2,43 i landet som helhet. I 1990-årene lå gjennomsnittshusholdningen i Oslo relativt stabilt på rundt 1,9, og etter århundreskiftet har den for første gang på hundre år vist økning, bl.a. som følge av det økte barnetallet. I 2018 hadde Oslo 1,98 personer per bolig. | ||
| − | Oslos befolkning har tradisjonelt hatt en betydelig høyere andel kvinner enn landet som helhet, men forskjellene i så måte mellom Oslo og hele landet er betydelig redusert de siste årene. I 2018 hadde byen 1006 kvinner per 1000 | + | Oslos befolkning har tradisjonelt hatt en betydelig høyere andel kvinner enn landet som helhet, men forskjellene i så måte mellom Oslo og hele landet er betydelig redusert de siste årene. I 2018 hadde byen 1006 kvinner per 1000 menn, mot 985 kvinner per 1000 menn i landet som helhet. Til sammenlikning hadde byen 1127 kvinner per 1000 menn i 1999 mot 1022 i landet som helhet. |
Mens Oslo i store deler av etterkrigstiden bare har hatt beskjeden vekst i folketallet og i perioden 1970–84 endog tilbakegang, har regionen som helhet, dvs. Oslo og Akershus, hele tiden har hatt klar vekst. Denne har vært større enn i landet som helhet, og de to fylkene har på den måten økt sin andel av landets folketall, særlig gjelder dette utviklingen etter århundreskiftet. Oslo/Akershus hadde 18,8 % av landets folkemengde i 1950, 20,7 % i 1970 og 1990 og 24,1 % i 2018. | Mens Oslo i store deler av etterkrigstiden bare har hatt beskjeden vekst i folketallet og i perioden 1970–84 endog tilbakegang, har regionen som helhet, dvs. Oslo og Akershus, hele tiden har hatt klar vekst. Denne har vært større enn i landet som helhet, og de to fylkene har på den måten økt sin andel av landets folketall, særlig gjelder dette utviklingen etter århundreskiftet. Oslo/Akershus hadde 18,8 % av landets folkemengde i 1950, 20,7 % i 1970 og 1990 og 24,1 % i 2018. | ||
Revisjonen fra 26. feb. 2019 kl. 14:08
Befolkning og bosetting i Oslo. Frem til 1969 var det en nesten kontinuerlig vekst i folketallet i Oslo. Da nådde byens folkemengde en foreløpig topp med 488 329 innbyggere. Siden sank folketallet hvert år frem til 1984 da byen hadde 447 257 innbyggere. Denne nedgangen skyldtes et sammenfall av flere forhold. Viktigst var en svekket flyttebalanse i forhold til resten av landet og en synkende fødselshyppighet som gav reduserte barnetall. I tillegg bidro det økende tallet på skilsmisser/samlivsbrudd til en redusert gjennomsnittlig husholdningsstørrelse og dermed et redusert folketall med utgangspunkt i byens boligmasse.
Fra og med 1984 har Oslo igjen fått vekst i folketallet, og fra siste del av 1980-årene har den prosentvise årlige veksten, med unntak av ett enkelt år, 2000, vært høyere enn i landet som helhet, de fleste av disse årene betydelig høyere. I tiårsperioden 1990-200 økte Oslos folketall med gjennomsnittlig 1,0% årlig, i den følgende tiårsperioden med 1,5% årlig og i perioden 2010-2018 med 1,74% årlig. Høyest var veksten i 2008 med 2,67%. I 2017 var veksten falt til 1,0%.
Bak den økte befolkningsveksten ligger flere forhold som har virket samtidig; både økt naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og økt netto innflytting til byen. Særlig merkes økte fødselstall fra midten av 1980-årene. I 2010 hadde byen 10267 fødte, det høyeste fødselstallet i byens historie. Dette tallet på fødte var mer enn dobbelt så høyt som i 1983, da tallet på fødte hadde sitt laveste nivå etter krigen (5056 fødte). Det økte fødselstallet skyldes både økt samlet fruktbarhetstall og flere kvinner i fødedyktig alder. Siden siste halvdel av 1980-årene har dessuten tallet på døde vist nedgang, og dette ga sammen med det økte fødselstallet. Oslo har en betydelig vekst i den naturlige tilveksten. Denne var negativ før 1988, men utgjorde i 2010 5959 personer. Det reduserte tallet på døde de siste tiårene skyldes både et redusert antall eldre og en økt gjennomsnittlig levealder i befolkningen. Etter 2010 har imidlertid tallet på fødte vist en noe fallende tendens og lå i 2017 på 9548. Det som er særlig urovekkende i denne sammenheng er at fruktbarhetstallet- det antall barn som en kvinne føder gjennom sin fertile alder- er på retur. Den lå i Oslo på 1,50 i 2017 mot 1,62 i hele landet.
Parallelt med den økende naturlige tilveksten har Oslo siden midten av 1980-årene – med unntak av året 2000 – hatt en klar netto innflytting. Denne har vært særlig stor etter 2004, og har i vesentlig grad bestått av netto innflytting fra utlandet. Oslo har tradisjonelt en betydelig netto utflytting til Akershus og en tilsvarende netto innflytting fra landets øvrige fylker. Mens den naturlige tilveksten viser relativt små endringer fra et år til et annet, kan det være store svingninger i Oslos flyttebalanse, først og fremst i forhold til utlandet. Bak den økte nettoinnflyttingen siden første halvdel av 1990-årene ligger det en klar økning i innflyttingen til Oslo og en noe mindre økning i utflyttingen herfra, noe som avspeiler en økt mobilitet i befolkningen.
Internt i Oslo var befolkningsutviklingen fra siste krig og frem til slutten 1980-årene, preget av en desentralisering i kjølvannet av den sterke boligbyggingen i de ytre delene av byen, i vesentlig grad i drabantbyene. Mens Sentrum og Indre sone, et område som omtrent svarer til Oslo før sammenslutningen med Aker i 1948, hadde 70 % av byens folkemengde i 1949, var andelen sunket til bare 29 % i 1988 da den lå lavest. Den planmessige byfornyelsen som startet omkring 1980, likeledes den senere, etter hvert betydelige nybyggingsvirksomheten, ikke minst på områder tidligere benyttet til nærings- og transportformål, har ført til en revitaliseringen av byens sentrale områder. I kjølvannet av dette har sentrum/indre sones andel av byens folkemengde økt klart, samtidig som det har vært et markert generasjonsskifte i området.
Sentrum og Indre sones andel av byens befolkning var i 2018 økt til 33 %. Dette områdets andel av befolkningen over 70 år var da under 6 % mot over 22 % i 1980 da andelen lå høyest; andelen eldre er i denne perioden blitt klart større i Ytre sone (10 % i 2018). Også andelen barn 0–15 år er størst i Ytre sone, 21 % i 2018 mot 12 % i Sentrum og Indre sone.
Oslos befolkning preges ellers av en lavere andel barn og en høyere andel i yrkesaktiv alder enn i landet som helhet. Byen har også tradisjonelt hatt en høyere andel eldre enn landet som helhet. Etter århundreskiftet er imidlertid andelen eldre i Oslo blitt lavere enn i landet som helhet; i 2018 var 10,8 % av Oslo befolkning 67 år og eldre mot 14,8 % i landet som helhet.
Typisk for befolkningsstrukturen i Oslo er også den gjennomgående lave husholdningsstørrelsen. Ved folketellingen i 1990 hadde Oslo gjennomsnittlig 1,89 personer per husholdning mot 2,43 i landet som helhet. I 1990-årene lå gjennomsnittshusholdningen i Oslo relativt stabilt på rundt 1,9, og etter århundreskiftet har den for første gang på hundre år vist økning, bl.a. som følge av det økte barnetallet. I 2018 hadde Oslo 1,98 personer per bolig.
Oslos befolkning har tradisjonelt hatt en betydelig høyere andel kvinner enn landet som helhet, men forskjellene i så måte mellom Oslo og hele landet er betydelig redusert de siste årene. I 2018 hadde byen 1006 kvinner per 1000 menn, mot 985 kvinner per 1000 menn i landet som helhet. Til sammenlikning hadde byen 1127 kvinner per 1000 menn i 1999 mot 1022 i landet som helhet.
Mens Oslo i store deler av etterkrigstiden bare har hatt beskjeden vekst i folketallet og i perioden 1970–84 endog tilbakegang, har regionen som helhet, dvs. Oslo og Akershus, hele tiden har hatt klar vekst. Denne har vært større enn i landet som helhet, og de to fylkene har på den måten økt sin andel av landets folketall, særlig gjelder dette utviklingen etter århundreskiftet. Oslo/Akershus hadde 18,8 % av landets folkemengde i 1950, 20,7 % i 1970 og 1990 og 24,1 % i 2018.
FOLKEMENGDENS STØRRELSE
| År | Christiania/Oslo | Aker |
| 1801 | 8 931 | 7 884 |
| 1815 | 10 886 | 6 962 |
| 1825 | 15 359 | 10 375 |
| 1835* | 18 305 | 12 336 |
| 1845 | 25 677 | 14 669 |
| 1855 | 31 715 | 18 049 |
| 1865* | 57 382 | 18 981 |
| 1875 | 76 866 | 30 964 |
| 1890* | 151 239 | 15 293 |
| 1900 | 227 626 | 23 061 |
| 1910 | 241 634 | 29 189 |
| 1920 | 258 483 | 53 579 |
| 1930 | 253 124 | 86 972 |
| 1946* | 286 222 | 131 016 |
| 1950* | 434 047 | |
| 1960 | 475 562 | |
| 1970 | 477 898 | |
| 1975 | 463 022 | |
| 1980* | 452 023 | |
| 1985 | 447 351 | |
| 1990 | 458 364 | |
| 1995 | 483 401 | |
| 1998 | 499 693 | |
| 2000 | 507 467 | |
| 2002 | 512 589 | |
| 2004 | 521 886 | |
| 2006 | 538 411 | |
| 2008 | 560 484 | |
| 2009 | 575 475 | |
| 2010 | 586 860 | |
| 2011 | 599 230 | |
| 2012 | 613 285 | |
| 2013 | 623 966 | |
| 2014 | 634 463 | |
| 2015 | 647 676 | |
| 2016 | 658 390 | |
| 2017 | 666 757 | |
| 2018 | 673 469 | |
| * = byutvidelse siden forrige måling | ||