Hovedøya

Hovedøya sett fra øst i 2010 - Foto Wilhelm Joys Andersen / Creative Commons

Hovedøya, øy 400 m sør for Vippetangen, 0,4 km², kjøpt av kommunen fra staten i 1949 for 4 mill. kr. Inntil da hadde øya vært brukt til mange forskjellige formål. Den er nå et populært friområde om sommeren med bademuligheterpå vestsiden, der kommunen hadde et stort folkebad 1914–51, det var dukketeaterforestillinger i kommandantboligen fra 1850, der Arunja dukketeater holdt til i mange år, og i en gammel tyskerbrakke drives en enkel kafeteriavirksomhet om sommeren. På nordsiden av øya har Revierhavnens Båtforening holdt til siden 1905. Huset deres er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt. Innerst i bukta her har også Arbeidernes Båtforening båtplasser. Båtforbindelse fra Rådhusbryggene. Hovedøya tilhører fra 2004 bydel Gamle Oslo.

Navnet kommer av av norrønt hofuð i betydningen høyde, etter den vel 40 m høye Hovedøykollen på den østligste tangen.

Natur

Floraen på Hovedøya er meget interessant. Her finnes reliktplanter fra den varme klimaperioden for flere tusen år siden. All flora er fredet. Hovedøya er en del av det geologisk interessante Oslofeltet. Inne i skogen ligger store flyttblokker som isen etterlot ved slutten av siste istid.

Klosteret på Hovedøya

I mai 1147 kom abbed Philippus fra cistersienserklosteret i Kirkstead i England med 12 munker og noen lekbrødre til Hovedøya, invitert av biskop Viljam i Oslo. Munkene fant en toskipet, liten kirke på stedet. De utvidet kirken mot øst med tverrskip og rett avsluttet kor. Klosteret ble reist senere på sørsiden av kirkeskipet rundt en rektangulær hage med korsgang omkring. Som alle cistersienserklostre ble dette viet jomfru Maria, men også til den engelske helgen St. Edmund. Da reformasjonen ble innført 1537, og alt kirkegods ble inndratt, hadde klosteret 433 eiendommer, bl.a. Frogner, Bogstad, Bygdøy og Ullern. Til å drive eiendommene trengte klosteret langt flere lekbrødre enn det var plass til. Dette førte til forandringer i klosterbygget. Korsgangene ble utvidet og gjenreist med tykke murer og høye vinduer istedenfor åpne bueganger.

I annen halvdel av 1400-tallet flyttet birgittinerne fra det nedbrente Munkeliv i Bergen til Hovedøya, og i en 20-års periode ble klosteret et dobbeltkonvent med munker og nonner. Utenfor kirken ser man et gjerde omkring ruiner som sannsynligvis har vært hovedporten til klosteret, tidligere kalt «priorboligen». Her ble gamle og syke mottatt og pleiet, og her ble det delt ut mat i uår og trange tider.

Det fortelles i sagaene at kongene gikk i land på Hovedøya for å høre messe før de dro til kamp inne i Oslo, bl.a. kong Sverre i 1197 før slaget mot baglerne. Da Christian 2 (konge 1513–23) forsøkte å gjenvinne kronen i Norge 1531, ble han støttet av abbeden i Hovedøya kloster. Resultatet ble at Mogens Gyldenstjerne, høvedsmannen på Akershus, vinteren 1532 overfalt klosteret, brente, plyndret og brøt det ned og kastet abbeden i fengsel. Heldigvis tok han vare på arkivene, som befant seg på Akershus helt til 1660-årene. Klosteret ble aldri gjenoppført og tjente lenge som steinbrudd for byggearbeider på Akershus, hvor man fremdeles kan finne uthugde steiner fra klosteret. Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy, og ble også brukt som jaktrevir. I 1589 ble det satt ut harer og arrangert harejakt for Jakob 6 av Skottland der. Et skipsbyggeri ble anlagt i 1640-årene under ledelse av den engelske båtbyggeren Jan Robbin. Det første skipet av stabelen var et 60-kanoners krigsskip døpt Hannibal. Hovedøya var også steinbrudd. Da Romeriksfløyen på Akershus slott skulle bygges, tok man først stein fra klosteret. Senere brøt man stein andre steder, og det er funnet i alt 12 steinbrudd som er teknisk verneverdige.

Klosterruinene ble utgravd 1845–47, dette var det første arbeidet av denne typen Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring utførte. Senere ble det foretatt nye utgravninger, særlig under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer 1930–38. Men arbeidet er på langt nær fullført, selv om ruinene slik de nå ligger, gir et godt bilde av hvordan anlegget var i middelalderen.

Planer og senere virksomheter

Fra 1630-årene og antagelig et stykke ut på 1700-tallet var det et midlertidig orlogsverft på Hovedøya. Akkurat hvor det lå er usikkert, men muligens lå den på vestsiden av Sandbukta, nordøst på øya.

Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve lanserte 1674 et forslag om å bygge et kapell på øya med gravplass til de gamle norske kongene, noe som aldri ble realisert. I 1820-årene ble det oppført fem krutthus for festningens kruttmagasin på Hovedøya, som var militært område til 1849 med øvelsesplass for garden. En karantenestasjon ble oppført 1831 (se Lasarettet). Forsvaret brukte senere Hovedøya til forskjellige formål til 1939. Lenge verserte det planer om å gjøre Hovedøya til fornøyelsespark for Oslo, og man tenkte seg øya knyttet til byen med broforbindelse fra Vippetangen. Lavetthuset fra 1840-årene var en tid lagringssted for kommunens modellsamling og var planlagt som utstillingslokale for Christianaia-modellen. Modellen var senere en tid plassert i Høymagasinet på Akershus.

Den annen verdenskrig

Under den annen verdenskrig var mesteparten av øya militært område, og tyskerne bygde en brakkeleir på sletta midt på øya, Hovedøya leir for mannskaper i Kriegsmarine. Den bestod av 11 brakker med plass til 1000 mann og ble brukt som vanlig mannskapsinnkvartering, også for personell som arbeidet på Akers mek. Verksted. Øya ble også brukt som lager for eksplosiver, og her var et mindre lasarett med 100 senger.

Etter at tyskerne hadde forlatt «Lager Hovedöen» i mai 1945, ble leiren 1. oktober gjenåpnet som Statens interneringsleir for kvinner, en fangeleir for det man den gang kalte «tyskertøser», kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyske soldater under krigen.

I løpet av 1950-årene ble leiren revet, men én brakke er bevart oppe ved klosterruinene, det er i denne det er enkel servering i sommermånedene. Etter i et par år å ha vært stengt i forbindelse med oppussing og renovering, åpnet Klosterkroa igjen sommeren 2014, nå med nytt kjøkken, rødmalte yttervegger og et lyst, tiltalende interiør.

For vernebestemmelser, se Hovedøya landskapsvernområde.

ØR