Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum

Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum, tidligere rederi stiftet i 1893. I 1877 ble dampbåten «Duen» satt i fart mellom Oslo og Drøbak, med anløp flere steder langs vestsiden av Oslofjorden. Drøbak ble sløyfet etter noen år, og «Duen» regnes som forløperen til Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum (ARH), som etter hvert overtok flere småselskap som trafikkerte ulike deler av dette distriktet. Av selskapets mange båter ble bare tre bygd med spesielt henblikk på denne trafikken: «Duen» (1877),« Asker» (1893) og «Sport» (1898). Den siste skilte seg ut både ved sitt utseende og sin fart, noe som ga den en nesten legendarisk status blant fastboende og ferierende. Den hadde en karakteristisk, bakoverliggende vedderbaug, som sammen med den høye, sterkt akterstagede skorsteinen ga «Sport» et eget preg av fart og spenst. Med en marsjfart på 13 knop hadde den ry som Oslofjordens raskeste pappabåt. «Sætre», innkjøpt fra Tyskland i 1925, var den mest imponerende blant ARH-båtene, både fordi den var hvitmalt og fordi den hadde to skorsteiner. Pga. høye driftsutgifter ble «Sætre» solgt i 1945 – et begynnende tegn på at trafikken til vestsiden av Oslofjorden forlot sjøveien til fordel for landverts transportmidler. Forslaget om et interkommunalt selskap for båtrutene langs vestkysten ble ikke noe av. I 1952 innstilte Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum sine betalinger, og de gjenværende båtene ble solgt.

BK

Det Forenede Dampskibs-Selskab, rederi stiftet 1866/67, kjent blant folk flest med initialene DFDS eller tilnavnet «Danskebåtene». Det har stått for båtforbindelsen mellom Oslo og København fra selskapet ble stiftet til dags dato – verdens eldste skipsrute mellom to lands hovedsteder, drevet av ett og samme rederi.

Direkteruten Oslo–København hadde eksistert siden 1831, drevet av den norske stat, men fra 1857 ble statsdrift avviklet til fordel for privat drift, og i 1870 sto Københavnruten, som en av de siste, for tur. 

Som navnet tilsier ble DFDS til ved sammenslutning av flere selskap som drev rutefart både innenriks og til utlandet. Blant disse var H. P. Prior, som samtidig med stiftelsen av selskapet i 1866 åpnet en rute mellom Oslo og København via Ålborg, Frederikshavn, Larvik og Moss med dampskipet «Uffo». Med statens avvikling i 1870 skiftet ruten fra norsk til dansk flagg, slik den har vært siden. Åpningen av jernbanen til Frederikshavn førte til sterk vekst i trafikken til og fra Jylland, og ved århundreskiftet var rutemønsteret endret til en ekspressrute Oslo–København–Stettin og en sekundærrute Oslo–Frederikshavn–København, inntil det fra midten av 1930-årene ble to klart atskilte ruter: Oslo–København og Oslo–Frederikshavn. Selskapet drev også en godsrute mellom Danmark og Vest-Norge opp til Trondheim. Denne ble nedlagt i 1967.

Som følge av konkurranse fra de norske og svenske linjene innstilte DFDS i 1936 selskapets passasjerrute mellom Skandinavia og New York. Den ble startet i 1874 som Thingvalla-linjen, og overtatt av DFDS i 1898. Helt siden starten var Oslo et sentralt anløpssted, og «Frederik VIII,» «Hellig Olav» og de andre danske Amerikabåtene var like hyppige gjester som «Bergensfjord» og «Stavangerfjord».

Mens rutene København–New York og Esbjerg–Harwich, selskapets to andre passasjerlinjer mellom Danmark og utlandet er blitt nedlagt, har forbindelsen mellom den norske og danske hovedstaden beholdt sin sentrale plass. Til alle tider har den vært trafikkert av selskapets mest moderne skip, fra hjulbåten «Christiania» i 1875 til våre dagers «Crown Seaways» og «Pearl Seaways», med kortere og lengre mellomspill av velkjente navn i Københavnruten som «Kong Haakon», «Kronprins Olav», «Prinsesse Margrethe», «Kong Olav V» (med sterke assosiasjoner til russeturer midt på 1900-tallet), eller som «M. G. Melchior», «Vistula» og «Aalborghus» i Frederikshavnruten. En sterk økning i biltrafikken førte til at i 1965 satte DFDS inn de nybygde bilferjene «Akershus» og «Skipper Clement» i Frederikshavnruten, og tre år etter fant en tilsvarende omlegging sted i Københavnruten med de bilførende passasjerskipene «Prinsesse Margrethe» (II) og «Kong Olav V» (II). 

På grunn av sterk konkurranse i trafikken til Jylland valgte DFDS i 1974 noe forhastet å avvikle ruten Oslo–Frederikshavn. Fem år senere ble den gjenåpnet med stor suksess av svenske Stena Line, hvor en rekke ferger med navnet «Stena Saga »ble et like fast innslag i Oslos havnebilde de neste førti årene som DFDS’ Danskebåter. Corona-epidemien i 2020 førte imidlertid til at Stena ga opp trafikken, samtidig som DFDS gjenopptok anløp av Frederikshavn og på den måten førte ruten tilbake til slik den var da den ble startet av det nyopprettede selskapet i 1866. 

Ser man bort fra båtene, har DFDS markert sin plass i Oslos bybilde med selskapets eiendom i Karl Johans gate 1, med hovedfasade mot Jernbanetorget, oppført i 1917–19 etter tegninger av arkitekt Manus Poulsson.  Speditørfirmaet Jacob Natvig & Co. representerte selskapet i Oslo fra 1916.

Gjennom hundre år 1866 til 1966, var selskapets skorsteiner sorte, med et bredt rødt belte. I 1967 ble selskapets flaggsymbol, et hvitt malteserkors på blå bakgrunn, også påført det røde beltet. Skipene i Osloruten hadde sort skrog, med skipets navn i store hvite bokstaver midtskips. I 1971 ble skipene hvitmalt, skipsnavnet ble erstattet med DFDS SEAWAYS, senere SCANDINAVIAN SEAWAYS, og i 1985 ble skorsteinen hvit med diagonaler i tre sjatteringer av blått. I stedet for kongelige personer fikk skipene heretter standardiserte navn som «King of Scandinavia» og «Queen of Scandinavia», senere «Pearl Seaways» og «Crown Seaways.» I dag er både skrog og skorsteiner blåsorte, begge med initialene DFDS i hvitt.

BK