Bygdøyleiren

Bygdøyleiren, Lager Bygdøy, Wedelsveien Oslo, også kalt Rodeløkken leir. Ved Wedels vei fra Dronning Blancas vei mot Rodeløkken kafé lå det under krigen en liten, tysk leir, bestående av tre 60-manns mannskapsbrakker, en spisebrakke, en garasje og et brevdueanlegg. Bygningene var organisert på et rektangulært område rundt en liten plass med to av mannskapsbrakkene mot nordvest. De tre andre brakkene lå mot sørøst med mannskapsbrakken i midten. I hele leirens lengde mot Kongsgården i sør lå den lange brevduebygningen.

Dette var kanskje en av tyskernes merkeligste leire i Oslo-området, og samtidig en av dem som er så godt som helt glemt. Leiren hadde plass til 180 mann og et ukjent antall brevduer.

Tyskerne hadde brevduer på Bygdøyleiren under okkupasjonstiden. Illustrasjonsfoto, 1947, Ørnelund, Leif / Oslo Museum

Før telegrafens gjennombrudd på midten av 1800-tallet, ble brevduer brukt til å sende meldinger over lange distanser. Under den første verdenskrig var alle armeene oppsatt med brevduer, det fantes ambulerende brevdueslag montert på taket av busser. I Aftenposten for 7. januar 1946 står det at dette var en «interneringsleir» for brevduer. Tyskerne hadde ikke tatt med seg egne brevduer til Norge, de hadde forsynt seg med norske brevduer, og formannen i Norges Brevdueforbund, disponent Reidar Corneliussen, uttalte at man antagelig aldri ville få vite hvor mange brevduer som strøk med i denne leiren. Det totale antallet duer i Norge før krigen var mellom 12 000 og 15 000. Praktduer og alle andre som ikke hørte til brevduene, ble drept. Av brevduer var det ca. 9000. Til å begynne med gikk vanlig duehold greit, men etter hvert kom myndighetene med så strenge bestemmelser at man begynte å avlive duene, slik at ikke tyskerne skulle få militær nytte av dem. Så da tyskerne fant ut at de kunne trenge brevduer, var det bare 900 igjen, og disse ble så internert i Rodeløkken leir. Men det viste seg at tyskerne ikke klarte å få sving på virksomheten og dermed ingen militær nytte av disse duene. De hadde opprettet brevduestasjoner over hele landet, i alt 30 dueslag. Men ca. en tredjedel av duene i leiren døde, så de måtte få forsterkninger fra Tyskland, Belgia og Nederland. Av de internerte duene var det bare 600 igjen ved frigjøringen. For å få bestanden opp igjen fikk Norge etter krigen 400 duer fra Sverige og 300 fra Danmark.

Tidens sambandsteknologiske utvikling var ikke kommet særlig langt sett med våre øyne. Selv om både radio og telefon var helt vanlig, måtte sambandsmenn fremdeles kunne semafor og morsealfabetet. Men telefoner var avhengig av telefonlinjer, og radio- og telegrafmeldinger kunne fanges opp, selv om man i stor grad kodet meldingene. Men brevduer var fremdeles i bruk også under den annen verdenskrig, blant annet hadde britiske soldater bak fiendens linjer i Nederland fått sendt melding med brevduer til London om hvor utskytingsrampene for tyskernes fryktede V-1 og V-2-raketter befant seg med brevduer, slik at disse anleggene kunne bombes og ødelegges.

Når brevdueleiren ble revet, er ikke kjent, men sommeren 1945 var den overtatt av norske mannskaper. Den norske vaktbataljonen ble flyttet herfra til Ullevålleiren i juli 1946. I september foretok Hærens bygningstekniske korps takreparasjoner i forbindelse med at leiren ble klargjort for innkvartering av engelske soldater. Tre brakker ble vederlagsfritt overført til H.M. Kongen i 1947, leiren ble solgt og området tilbakeført til Kongsgården i 1948. Det er derfor rimelig å anta at brakkene ble revet dette året.