Forskjell mellom versjoner av «Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum, i''' 1877 ble dampbåten Duen satt i fart mellom Oslo og Drøbak, med anløp av flere steder langs vestsiden av Oslofjorden. Drøbak ble sløyfet etter noen år, og Duen regnes som forløperen til Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum (ARH), stiftet i 1893, som etter hvert overtok flere småselskap som trafikkerte ulike deler av dette distriktet. Av selskapets mange båter ble bare tre bygd med spesielt henblikk på denne trafikken: Duen (1877), Asker (1893) og Sport (1898). Den siste skilte seg ut både ved sitt utseende og sin fart, noe som ga den en nesten legendarisk status blant fastboende og ferierende. Den hadde en karakteristisk, bakoverliggende vedderbaug, som sammen med den høye, sterkt akterstagede skorsteinen ga Sport et eget preg av fart og spenst. Med en marsjfart på 13 knop hadde den ry som Oslofjordens raskeste pappabåt. Sætre, innkjøpt fra Tyskland i 1925, var den mest imponerende blant ARH-båtene, både fordi den var hvitmalt og fordi den hadde to skorsteiner. Pga. høye driftsutgifter ble Sætre solgt i 1945 – et begynnende tegn på at trafikken til vestsiden av Oslofjorden forlot sjøveien til fordel for landverts transportmidler. Forslaget om et interkommunalt selskap for båtrutene langs vestkysten ble ikke noe av. I 1952 innstilte Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum sine betalinger, og de gjenværende båtene ble solgt. | '''Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum, i''' 1877 ble dampbåten Duen satt i fart mellom Oslo og Drøbak, med anløp av flere steder langs vestsiden av Oslofjorden. Drøbak ble sløyfet etter noen år, og Duen regnes som forløperen til Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum (ARH), stiftet i 1893, som etter hvert overtok flere småselskap som trafikkerte ulike deler av dette distriktet. Av selskapets mange båter ble bare tre bygd med spesielt henblikk på denne trafikken: Duen (1877), Asker (1893) og Sport (1898). Den siste skilte seg ut både ved sitt utseende og sin fart, noe som ga den en nesten legendarisk status blant fastboende og ferierende. Den hadde en karakteristisk, bakoverliggende vedderbaug, som sammen med den høye, sterkt akterstagede skorsteinen ga Sport et eget preg av fart og spenst. Med en marsjfart på 13 knop hadde den ry som Oslofjordens raskeste pappabåt. Sætre, innkjøpt fra Tyskland i 1925, var den mest imponerende blant ARH-båtene, både fordi den var hvitmalt og fordi den hadde to skorsteiner. Pga. høye driftsutgifter ble Sætre solgt i 1945 – et begynnende tegn på at trafikken til vestsiden av Oslofjorden forlot sjøveien til fordel for landverts transportmidler. Forslaget om et interkommunalt selskap for båtrutene langs vestkysten ble ikke noe av. I 1952 innstilte Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum sine betalinger, og de gjenværende båtene ble solgt. | ||
| − | [[Kategori: | + | [[Kategori:Sjøfartsorganisasjoner]] |
Revisjonen fra 15. jun. 2021 kl. 13:20
Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum, i 1877 ble dampbåten Duen satt i fart mellom Oslo og Drøbak, med anløp av flere steder langs vestsiden av Oslofjorden. Drøbak ble sløyfet etter noen år, og Duen regnes som forløperen til Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum (ARH), stiftet i 1893, som etter hvert overtok flere småselskap som trafikkerte ulike deler av dette distriktet. Av selskapets mange båter ble bare tre bygd med spesielt henblikk på denne trafikken: Duen (1877), Asker (1893) og Sport (1898). Den siste skilte seg ut både ved sitt utseende og sin fart, noe som ga den en nesten legendarisk status blant fastboende og ferierende. Den hadde en karakteristisk, bakoverliggende vedderbaug, som sammen med den høye, sterkt akterstagede skorsteinen ga Sport et eget preg av fart og spenst. Med en marsjfart på 13 knop hadde den ry som Oslofjordens raskeste pappabåt. Sætre, innkjøpt fra Tyskland i 1925, var den mest imponerende blant ARH-båtene, både fordi den var hvitmalt og fordi den hadde to skorsteiner. Pga. høye driftsutgifter ble Sætre solgt i 1945 – et begynnende tegn på at trafikken til vestsiden av Oslofjorden forlot sjøveien til fordel for landverts transportmidler. Forslaget om et interkommunalt selskap for båtrutene langs vestkysten ble ikke noe av. I 1952 innstilte Dampskibsselskabet Asker, Røken & Hurum sine betalinger, og de gjenværende båtene ble solgt.