Byutvikling i Oslo

Middelalderbyen

Levningene etter den gamle middelalderbyen ligger i Gamlebyen, som delvis synlige ruiner, bygningsdeler og ikke minst ved mektige kulturlag som et underjordisk arkiv til byens eldste historie. Gjennom arkeologiske utgravninger siden 1860-årene har disse levningene gitt oss viktige opplysninger til rekonstruksjon av byens struktur med gateløp, bygårder samt kongelige og kirkelige statusbygg i stein.

Den første bymessige bebyggelsen i Oslo tok trolig til allerede omkring år 1000, pga. stedets sentrale beliggenhet med gode havneforhold. Dessuten var Aker gård, som lå ved nåværende Gamle Aker kirke, et gammelt religiøst sentrum hvor også tinget lå. Byen tok etter hvert over disse sentrumsfunksjonene, ikke minst de kirkelige ved innføring av kristendommen, og fikk i tillegg nye, først og fremst gjennom fremveksten av et eget byhåndverk, og ved at statens utvikling skapte et embetsverk som ble sentralisert til byene. I løpet av 1100- og 1200-tallet ble hovedtrekkene i byens struktur bestemt, med to sentra: Kongsgården ved Alnas munning på Øra i sør, og lenger nord ved Bispegården/Sankt Hallvardkatedralen. Byen hadde to kirkesogn: Clemenskirkesognet sør for den gamle Bispegården, og Korskirkesognet i nord. Omkring år 1300 var det i alt 6 kirker og 3 klostre i byen. Den dekket da et areal på ca. 270 daa. Etter alt å dømme kan det da ha vært omlag 2500–3000 innbyggere i den lille trebyen. Mot slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet var byen i sterkt forfall, folketallet sank og etter ca. 1550 var Sankt Hallvardkatedralen eneste kirke i bruk. Byen ble flere ganger herjet av brann (minst 14), og etter den siste, som la byen i aske i august 1624, ble byen av Christian 4 bestemt flyttet til den andre siden av Bjørvika, inntil Akershus festnings beskyttende murer på Akershusneset og gitt navnet Christiania.

Utbyggingen av de sentrale strøk av den nåværende byen (1624–ca. 1940)

Christiania vokste hurtig etter grunnleggelsen i 1624, men beholdt likevel preget av småby, og fikk på 1600-tallet, selv når man regner med de to forstedene Vaterland og Pipervika, ikke over 5000 innbyggere. Før 1700 var arealene i den opprinnelige byen brukt opp. Den nye byplanen av 1704 omfattet, foruten disse forstedene, også Hammersborg i nordøst og strøket langs nåværende Storgata. Disse områdene ble imidlertid ikke innlemmet i byen før byutvidelsen i 1794.

Byens utvikling baserte seg på 1600- og 1700-tallet hovedsakelig på handel og trelasteksport. Befolkningsveksten var beskjeden i denne perioden, og byen hadde i 1801 ennå bare 8931 innbyggere. Det var først etter 1830 at byens folkemengde tok til å skyte fart. Parallelt kom utbyggingen av en rekke statsinstitusjoner som følge av løsrivelsen fra Danmark i 1814. Folkemengden steg til 18 305 i 1835 og 25 677 i 1845. I denne perioden bredte bebyggelsen seg utover til bl.a. Grønland og Enerhaugen, men disse forstedene hadde ennå beskjeden folkemengde, og frem til 1840-årene lå deler av det som i dag utgjør byens sentrale forretningsstrøk, bl.a. Karl Johans gates øvre del, Torggata og Møllergata, ubebygd. Fra 1840-årene ble disse sentrumsstrøkene utbygd. Samtidig startet byens industrialisering, først langs Akerselva. Senere gjorde bruk av gass, kull og elektrisitet det mulig å lokalisere industrien friere, både til sentrumsnære områder og byens ytterkanter.

Industrialiseringen og de ringvirkninger den skapte, gav Oslo sterke vekstimpulser, og folketallet økte fra drøyt 30 000 i 1855 til over 150 000 i 1890. Denne veksten er den sterkeste i byens historie og krevde arealer, noe som førte til byutvidelser. Ved den første større byutvidelsen i 1859 ble bl.a. Grønland samt områdene nordover på begge sider av Akerselva (Grünerløkka, Sagene m.fl.) innlemmet. Her hadde det pga. murtvangen inne i byen vokst opp trehusforsteder som Ny York, Marienborg og Grueløkka. – Umiddelbart før denne byutvidelsen startet utbyggingen av Homansbyen, og like etterpå av bl.a. Grünerløkka. De nye arealene ble imidlertid ikke utbygd i sammenheng, og da det i 1870-årene satte inn med en høykonjunktur, fikk byen igjen påtrengende arealproblemer. Også nå vokste det opp trehusforsteder, denne gang på Vålerenga, Kampen og Rodeløkka. Etter en ny byutvidelse 1878 fikk byen stort sett de grensene den hadde frem til sammenslutningen med Aker i 1948.

I 1880- og 1890-årene fikk Oslo en særlig sterk utbygging, dessverre nokså tilfeldig, og arkitekturmessig og teknisk sett mange steder dårlig. Fra 1880 til 1900, økte folkemengden i den administrative byen med hele 108 000 (gjennomsnittlig 3,3 % per år). I denne perioden ble resten av det området som ble tillagt byen i 1859 utbygd; også på de nye områdene fra 1878 foregikk en sterk utbygging, særlig i øst og nordover på begge sider av Akerselva. En slik ekspansjon av det bymessig bebygde området ble muliggjort ved utbygging av sporveisnettet. De første tre linjene med hestesporvei ble fullført i 1875, og nettet ble elektrisifisert i perioden 1894–99. Byggevirksomheten i 1890-årene foregikk fremdeles for det meste på østkanten, først og fremst på Munkenga, Dælenenga og Grünerløkka. Den toppet seg i årene forut for krakket i 1899. Etter krakket stoppet det omtrent helt opp her, mens utbyggingen fortsatte i redusert omfang på vestkanten. I disse årene ble flere av bydelene i vest, som Frogner, Majorstuen og Sankt Hanshaugen, påbegynt. Dette hadde sammenheng med endrede byggeforskrifter, som sterkt reduserte fortjenestemarginen ved bygging av billige småleiligheter.

Boligbyggingen var beskjeden i de første tiårene av 1900-tallet, og innebar stort sett en utfylling innenfor grensene fra 1878. Omkring den første verdenskrig fikk mer bevisste boligpolitiske ideer gjennomslag i byutviklingen. Dette avspeiles i den kommunale utbyggingen på bl.a. Torshov, Lindern og Ullevål Hageby (i Aker). Mellomkrigstiden representerer en fortsettelse av denne utviklingen, med utbygging av de gjenstående ledige arealer innenfor bygrensen.

Utbyggingen av det tidligere Aker (fra ca. 1900)

Aker var helt frem til ca. 1900 en praktisk talt ren jordbruksbygd utover noe mindre områder med boliger knyttet til industrivirksomhet (bl.a. Lilleaker, Nydalen, Grorud og Bryn), i noen grad også ved stasjonene på Hovedbanen (1854), Drammensbanen (1872) og Østfoldbanen (1879). For øvrig var den bymessige bebyggelsen, etter hvert som den oppstod, stort sett blitt innlemmet i Oslo. De første årene etter 1900 var preget av bygging av villaer på enkelttomter, dette gjaldt bl.a. områder som Nordstrand, Bygdøy, Vinderen, Slemdal, Holmenkollen, Høybråten og Stovner. Men under den første verdenskrig startet utbyggingen av større felter som Ullevål Hageby, Hoffsbyen og Lille Tøyen. Forutsetningen for en slik utvikling var en bedring i jernbane- og forstadsbanenettet.

I mellomkrigstiden økte boligbyggingen i Aker sterkt, og i 1930-årene ble den atskillig større enn i Oslo. I denne perioden ble bl.a. Sinsen utbygd, i tillegg til villastrøkene i vest og på Bekkelagshøgda/Nordstrand og nordøst for Østensjøvannet. Dette ga Aker en etter hvert betydelig befolkningsvekst, fra under 30 000 i 1910 til over 130 000 i 1948. Boligbyggingen i Aker ble muliggjort ved bygging av en rekke forstadsbaner. Den første var Holmenkollbanen (1898 til Besserud), senere kom Smestadbanen (1912, forlenget til Røa 1935), Ekebergbanen (1917 til Sæter, 1941 til Ljabru), Lilleakerbanen (1919, forlenget over grensen til Bærum 1924), Østensjøbanen (til Oppsal 1926), Sognsvannsbanen (1934) og Kjelsåsbanen (1934).

Sammenslutningen mellom Oslo og Aker i 1948 var en naturlig følge av den arealsituasjonen og det utbyggingsbehovet som forelå like etter krigen. Den utbyggingen som ble satt ut i livet etter sammenslutningen, ble særlig karakterisert av drabantbyen, og fant først og fremst sted i sørøst rundt Østensjøvannet (Lambertseter, Manglerud, Oppsal, Bøler, m.fl.) og i Groruddalen (Veitvet, Ammerud, Romsås, Stovner, Ellingsrud, Furuset, Trosterud, Haugerud, Tveita, m.fl.). Fra siste halvdel av 1960-årene og gjennom hele 1970-tallet dominerte Groruddalen Oslos boligbygging.

I 1980-årene fant det vesentligste av Oslos boligbygging sted i bydelen Søndre Nordstrand der bebyggelsen fikk et betydelig større innslag av småhus enn i den tidligere drabantbybebyggelsen. I denne perioden startet også den planmessige byfornyelsen i de eldre boligområdene i Indre by. Nybyggingen i Indre by tok seg betydelig opp etter 2000, ikke minst ved utviklingen av nye, sentrale boligområder, i stor grad på tidligere nærings- og transportarealer. Dette har ført til en revitalisering av Indre by.

I dag er størstedelen av arealet i byggesonen i Oslo utbygd. Av de rundt 33 km² av arealet i byggesonen som er ubebygd, er 22 km² elver/vann eller regulert til friareal. Det er dermed igjen ca. 11 km² reelt sett ubebygd areal. I kommuneplanen fra 2008 er det forutsatt at de gjenstående ubebygde arealene vil være tilstrekkelige for den planlagte bolig- og næringsutviklingen i perioden frem til ca. 2020. Disse arealene finner en hovedsakelig i de nye boligområdene i Indre by, herunder på tidligere havneområder, i Søndre Nordstrand (særlig på Gjersrud/Stensrud) og i enkelte områder sentralt i Groruddalen. Endelig er det fortsatt et visst, om enn etter hvert mer beskjedent, fortettingspotensiale i småhusområdene i Ytre by.

Byutviklingen utenfor den administrative byen (fra ca. 1915)

Fra tiden omkring den første verdenskrig startet også byveksten utenfor den administrative byen. Tidligere hadde mangelfulle kommunikasjoner vanskeliggjort en forstadsutvikling i omegnskommunene. Spredningen av byveksten har ført til et stadig større avvik mellom den administrative byens, tettstedets (den fysisk sammenhengende bymessige bebyggelsen) og den funksjonelle byens («byregionens») folketall.

I 2009 omfattet tettstedet Oslo 99,5 % av folkemengden innenfor kommunens grenser; byens spredt bygde områder finner en hovedsakelig i Marka med Sørkedalen og Maridalen og i den sørøstre delen av Søndre Nordstrand. I tillegg består tettstedet av den sammenhengende bebyggelsen ut fra byen i tre hovedretninger, mot øst, sør og vest, til henholdsvis Frogner i Sørum, Langhus i Ski og Slemmestad-området i Røyken. Tettstedet omfatter etter dette større eller mindre områder i ti av Oslos omegnskommuner: Lørenskog, Skedsmo, Rælingen, Nittedal, Sørum, Oppegård, Ski, Bærum og Asker i Akershus, samt Røyken i Buskerud, og hadde et samlet folketall på 876 391 i 2009.

Byregionen

Oslo har i motsetning til tettstedet ikke noen presis og allment akseptert avgrensning. Avgrensningen er avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn. Ofte omtales for enkelthets skyld byregionen som bestående av fylkene Oslo og Akershus. Dette er en noe snever avgrensning dersom en legger f.eks. pendlingsomlandet til grunn. Pendlingsomlandet strekker seg også inn i nabofylkene til Akershus, og har særlig vid utbredelse i Østfold og Buskerud. Byregionen Oslo avgrenset til Oslo og Akershus hadde 2010 et samlet folketall på 1 123 359 personer eller 23,1 % av hele landets befolkning.

GTh