Sankt Hallvardkatedralen

Sankt Hallvardkatedralen, Oslos domkirke i middelalderen. Ruinene etter den kan i dag sees i Minneparken i Gamlebyen. Katedralen ble bygd ca. 1070 på en flate nær middelalderbyens høyeste punkt og viet til Oslos skytshelgen Sankt Hallvard, antakelig bygd av Olav Kyrre. 1130 ble kong Sigurd Jorsalfare gravlagt i veggen på sørsiden av koret. Det er trolig hans hodeskalle som nå ligger i gravkammeret på Akershus slott. Også Magnus blinde (1135), Inge Krokrygg (1161) og Håkon Håkonsson unge (1257) skal være gravlagt her. 1100-tallskirken var en romansk basilika og må ha vært svært lik Gamle Aker kirke. Omkring midten av 1200-tallet ble trolig katedralen utvidet østover med et gotisk kor, like langt som skipet.

Etter midten av 1500-tallet var katedralen den eneste kirken som var i bruk i det gamle Oslo, og den ble benyttet helt til 1658, i de siste år som katolsk kirke for sjømenn. For å spare den kongelige kasse ble den revet 1667 til bruk for murverket i Akershus’ voller. 1780 ble de siste synlige murrester brukt til istandsetting av veien mellom det gamle Oslo og Christiania.

Arkeologiske utgravninger ble foretatt i 1865 (antikvar Nicolai Nicolaysen), i 1879 (arkitekt Peter Blix) og i 1921 (arkitekt Gerhard Fischer). Storklokken skal etter tradisjonen ha vært flyttet til Hellig Trefoldigheds Kirke 1639 og henger nå i Oslo Domkirke.