Forskjell mellom versjoner av «Ditlev-Simonsen-rederiene»
Linje 1: | Linje 1: | ||
− | '''Thiis-gården i Haakon VIIs gate | + | '''Thiis-gården i Haakon VIIs gate 1 Ditlev-Simonsen rederiene''', tre tidligere rederier som var selvstendige og uavhengige av hverandre, men som samarbeidet nøye sammen i fraktpolitikken, spesielt i linjefarten. Styrene og representantskapene bestod for en stor del av de samme personene, og skipene hadde samme rederiflagg, et rødt splittflagg med en hvit skråbjelke der det stod D-S i blått. Rederienes skorsteiner var gule med rederiflagget på og en sort kant øverst. Rederiene hadde samme inspeksjonsavdeling og felles pensjonsfond, og de holdt mange år til i [[Sjøfartsbygningen]], før de flyttet til den nbygde «Thiis-gården» i [[Haakon VIIs gate]] 1 rundt 1960. Rederne var i nær familie og de tre brødrene Halfdan, Olaf jr. og Sverre var fremtredende medlemmer av [[Ready]], og ble alle tildelt klubbens høyeste utmerkelse – «Readystatuetten». |
'''Halfdan Ditlev-Simonsen & Co.,''' rederi stiftet i 1914 med Olaf Ditlev-Simonsen (1865–1960) og sønnen Halfdan Ditlev-Simonsen (1894–1962) som innehavere. Adressen var [[Kirkegata]] 7. Rederiet startet hovedsakelig med alminnelige trampskip, etter hvert i økende grad med mindre fruktskip, som var spesialbygde for farten på Mellom-Amerika. Da flåten skulle gjenoppbygges etter den første verdenskrig, ble hovedvekten lagt på tankskip, som etter hvert kom til å utgjøre den største delen av rederiets flåte. I begynnelsen av 1970-årenet gikk rederiet til store kontraheringer i tank med to 370.000-tonnere fra ''Kockum'' og en 414.000-tonner fra ''Mitsui''. Det sistnevnte ble kansellert, men de to store tankskipene fra ''Kockum'' ble en tung belastning. Rederiet ble rammet av tankkrisen med full tyngde, og etter midten av 1980-årene ble virksomheten videreført av nye eiere. | '''Halfdan Ditlev-Simonsen & Co.,''' rederi stiftet i 1914 med Olaf Ditlev-Simonsen (1865–1960) og sønnen Halfdan Ditlev-Simonsen (1894–1962) som innehavere. Adressen var [[Kirkegata]] 7. Rederiet startet hovedsakelig med alminnelige trampskip, etter hvert i økende grad med mindre fruktskip, som var spesialbygde for farten på Mellom-Amerika. Da flåten skulle gjenoppbygges etter den første verdenskrig, ble hovedvekten lagt på tankskip, som etter hvert kom til å utgjøre den største delen av rederiets flåte. I begynnelsen av 1970-årenet gikk rederiet til store kontraheringer i tank med to 370.000-tonnere fra ''Kockum'' og en 414.000-tonner fra ''Mitsui''. Det sistnevnte ble kansellert, men de to store tankskipene fra ''Kockum'' ble en tung belastning. Rederiet ble rammet av tankkrisen med full tyngde, og etter midten av 1980-årene ble virksomheten videreført av nye eiere. |
Revisjonen fra 29. apr. 2021 kl. 13:52
Thiis-gården i Haakon VIIs gate 1 Ditlev-Simonsen rederiene, tre tidligere rederier som var selvstendige og uavhengige av hverandre, men som samarbeidet nøye sammen i fraktpolitikken, spesielt i linjefarten. Styrene og representantskapene bestod for en stor del av de samme personene, og skipene hadde samme rederiflagg, et rødt splittflagg med en hvit skråbjelke der det stod D-S i blått. Rederienes skorsteiner var gule med rederiflagget på og en sort kant øverst. Rederiene hadde samme inspeksjonsavdeling og felles pensjonsfond, og de holdt mange år til i Sjøfartsbygningen, før de flyttet til den nbygde «Thiis-gården» i Haakon VIIs gate 1 rundt 1960. Rederne var i nær familie og de tre brødrene Halfdan, Olaf jr. og Sverre var fremtredende medlemmer av Ready, og ble alle tildelt klubbens høyeste utmerkelse – «Readystatuetten».
Halfdan Ditlev-Simonsen & Co., rederi stiftet i 1914 med Olaf Ditlev-Simonsen (1865–1960) og sønnen Halfdan Ditlev-Simonsen (1894–1962) som innehavere. Adressen var Kirkegata 7. Rederiet startet hovedsakelig med alminnelige trampskip, etter hvert i økende grad med mindre fruktskip, som var spesialbygde for farten på Mellom-Amerika. Da flåten skulle gjenoppbygges etter den første verdenskrig, ble hovedvekten lagt på tankskip, som etter hvert kom til å utgjøre den største delen av rederiets flåte. I begynnelsen av 1970-årenet gikk rederiet til store kontraheringer i tank med to 370.000-tonnere fra Kockum og en 414.000-tonner fra Mitsui. Det sistnevnte ble kansellert, men de to store tankskipene fra Kockum ble en tung belastning. Rederiet ble rammet av tankkrisen med full tyngde, og etter midten av 1980-årene ble virksomheten videreført av nye eiere.
Sverre Ditlev-Simonsen & Co., rederi stiftet i 1929 av Sverre Ditlev-Simonsen (1906–2004), sønn av Olaf Ditlev-Simonsen og Halfdans bror. Han overtok selskapet A/S Eidsvold, stiftet 1912, som da hadde et 3500 tonn d.w. dampskip bygd i England i 1922. I løpet av 1930-årene kontraherte og solgte han flere skip. Faren Olaf Ditlev-Simonsen var medeier i rederiet til 1934, etter det var Sverre Ditlev-Simonsen eneinnehaver. Under den annen verdenskrig gikk alle rederiets skip tapt, men uten at sjøfolkene omkom. I 1950 hadde rederiet tre skip. Rederiets adresse var Kongens gate 6. Utviklingen videre gikk mot tank og bulk, og dels i sameier med andre rederier i familien. Neste generasjon kom inn i rederiet i 1960-årene (Per Ditlev-Simonsen, født 1932). Rederiet dev deretter fergetrafikk, biltransport og investerte i oljerigger gjennom SDS Drilling. Familiens øvrige selskaper ble fusjoner i SDS Shipping & Offshore AS, og dette selskapet ble i slutten av 1992 fusjonert inn i Eidsiva, hvor Morten Werring ble adm direktør.
O. Ditlev-Simonsen jr., rederi etablert i 1935 av Olaf Christian «Tit» Ditlev-Simonsen (1897–1978), bror av Halfdan og Sverre. Rederiets adresse var Kongens gate 6. Selskapet A/S Skagerak ble stiftet dette året, og overtok to byggekontrakter på to motorlaseskip som ble bygd ved Burmeister og Wain i København – «Skagerak» og «Kattegat», to søsterskip som ble ferdige samme år. Senere fikk selskapet også et par cargolinere. Et skip som ble levert fra Götaverken i 1941, seilte under svensk flagg under krigen, vesentlig i Røde Kors' forsyningstjeneste til Hellas. «Kattegat» ble senket av et tysk kaperskip, og mannskapet tatt som krigsfanger. Etter krigen kontraherte rederiet flere cargolinere og kom til å delta i virksomheten innen Ditlev-Simonsen-rederiene i linjefart, tank og bulk. I 1970-årenet satset rederiet på Panmax-bulkskip og drev dessuten en betydelig virksomhet med innbefraktede skip. Siste skip ble avhendet i 1975. I 1980-årene ble virksomheten bygget ned.