Forskjell mellom versjoner av «Den gamle bispegården»
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Mot slutten av 1000-tallet tok biskopene fast tilhold i byene. Dette skjedde i Oslo da biskopen fikk tildelt eiendommer av kongen i det ytre byområdet mot nord. På 1100-tallet var bispegården trolig et anlegg i tre, som det foreløpig bare er funnet tilfeldige fragmenter av. På 1200-tallet derimot, etter bisp Nikolaus Arnessons stormfulle tid, ble det reist et anlegg i stein, omtalt i sagaen som kastellet. Bispegården må da ha vært et lukket anlegg med funksjon både som bolig og borg. | Mot slutten av 1000-tallet tok biskopene fast tilhold i byene. Dette skjedde i Oslo da biskopen fikk tildelt eiendommer av kongen i det ytre byområdet mot nord. På 1100-tallet var bispegården trolig et anlegg i tre, som det foreløpig bare er funnet tilfeldige fragmenter av. På 1200-tallet derimot, etter bisp Nikolaus Arnessons stormfulle tid, ble det reist et anlegg i stein, omtalt i sagaen som kastellet. Bispegården må da ha vært et lukket anlegg med funksjon både som bolig og borg. | ||
| − | Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til borgermester Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle. I dette huset i 1589 feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn, fra 1603 konge av England under navnet Jakob 1) sitt bryllup med prinsesse Anna, Christian 4s eldre søster. | + | Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til [[borgermester]] Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle. I dette huset i 1589 feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn, fra 1603 konge av England under navnet Jakob 1) sitt bryllup med prinsesse Anna, Christian 4s eldre søster. |
Anlegget var 1608–1614 i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus. Men etter [[bybrannen i 1624]], da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann og senere borgermester Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet Hausmann også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722. I 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet Oslo Ladegård. | Anlegget var 1608–1614 i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus. Men etter [[bybrannen i 1624]], da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann og senere borgermester Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet Hausmann også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722. I 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet Oslo Ladegård. | ||
Nåværende revisjon fra 18. sep. 2024 kl. 08:52
Den gamle bispegården, bygningsanlegg opprinnelig fra 1200-tallet og bolig for Oslo biskop til 1554. På ruinene av bispegården ble Oslo Ladegård reist i 1725. Se også Den nye bispegården.
Historikk
Mot slutten av 1000-tallet tok biskopene fast tilhold i byene. Dette skjedde i Oslo da biskopen fikk tildelt eiendommer av kongen i det ytre byområdet mot nord. På 1100-tallet var bispegården trolig et anlegg i tre, som det foreløpig bare er funnet tilfeldige fragmenter av. På 1200-tallet derimot, etter bisp Nikolaus Arnessons stormfulle tid, ble det reist et anlegg i stein, omtalt i sagaen som kastellet. Bispegården må da ha vært et lukket anlegg med funksjon både som bolig og borg.
Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til borgermester Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle. I dette huset i 1589 feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn, fra 1603 konge av England under navnet Jakob 1) sitt bryllup med prinsesse Anna, Christian 4s eldre søster.
Anlegget var 1608–1614 i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus. Men etter bybrannen i 1624, da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann og senere borgermester Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet Hausmann også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722. I 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet Oslo Ladegård.
Av de opprinnelige bygningene er bare bevart et mindre steinhus (Biskop Nikolaus Arnessons kapell), deler av kjelleretasjen under hovedbygningen og rester av bispegårdens ringmur (utgravd 1903).