Forskjell mellom versjoner av «Den gamle bispegården»
m (KAT flyttet siden Bispegården til Bispegården, den gamle uten å etterlate en omdirigering) |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | '''Bispegården, den gamle'''. Mot slutten av 1000-tallet tok biskopene fast tilhold i byene. Dette skjedde i Oslo da biskopen fikk tildelt eiendommer av kongen i det ytre byområdet mot nord. På 1100-tallet var bispegården trolig et anlegg i tre, som det foreløpig bare er funnet tilfeldige fragmenter av. På 1200-tallet derimot, etter bisp Nikolaus Arnessons stormfulle tid, ble det reist et anlegg i stein, omtalt i sagaen som kastellet. Bispegården må da ha vært et lukket anlegg med funksjon både som bolig og borg. | |
Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til borgermester Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle; i dette huset feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn) 1589 sitt bryllup med Anna, Christian 4s eldre søster. 1608–14 var anlegget i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus, men etter bybrannen 1624, da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann (senere borgermester) Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet han også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722; 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet [[Oslo Ladegård]]. | Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til borgermester Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle; i dette huset feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn) 1589 sitt bryllup med Anna, Christian 4s eldre søster. 1608–14 var anlegget i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus, men etter bybrannen 1624, da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann (senere borgermester) Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet han også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722; 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet [[Oslo Ladegård]]. | ||
Revisjonen fra 28. nov. 2017 kl. 14:50
Bispegården, den gamle. Mot slutten av 1000-tallet tok biskopene fast tilhold i byene. Dette skjedde i Oslo da biskopen fikk tildelt eiendommer av kongen i det ytre byområdet mot nord. På 1100-tallet var bispegården trolig et anlegg i tre, som det foreløpig bare er funnet tilfeldige fragmenter av. På 1200-tallet derimot, etter bisp Nikolaus Arnessons stormfulle tid, ble det reist et anlegg i stein, omtalt i sagaen som kastellet. Bispegården må da ha vært et lukket anlegg med funksjon både som bolig og borg.
Etter reformasjonen i 1537 skjenket Christian 3 hele anlegget til byens borgere for riving, med unntak av «tårnet og steinhuset inntil». Den siste biskop flyttet ut 1554, forfallet tok til, og 1579 ble «den øde bispegård» skjenket til borgermester Christen Mule. Han bygde et nytt hus på murene av det gamle; i dette huset feiret Jakob 6 av Skottland (Maria Stuarts sønn) 1589 sitt bryllup med Anna, Christian 4s eldre søster. 1608–14 var anlegget i stattholder Enevold Kruses eie. Han solgte det til byens magistrat, som aktet å benytte bygningen til rådhus, men etter bybrannen 1624, da anlegget ble sterkt skadet, ble det isteden solgt til den rike kjøpmann (senere borgermester) Niels Toller. Han restaurerte Christen Mules bygning, og fikk kongens tillatelse til å innrette kjelleren til utskjenking av vin. I godt og vel 150 år tilhørte anlegget Tollers etterkommere. Fra 1680 ble hovedbygningen bebodd av general Caspar Herman von Hausmann, som hadde overtatt som eier gjennom sitt ekteskap med Karen Toller. Fra 1711 til sin død 1718 forpaktet han også Oslo Ladegård fra kronen. Hans enke kjøpte ladegårdsgodset 1722; 1725 rev hun Christen Mules bygning og oppførte en ny hovedbygning, som etter hvert også kom til å bære navnet Oslo Ladegård.
Av de opprinnelige bygningene er bare bevart et mindre steinhus (Biskop Nikolaus Arnessons kapell), deler av kjelleretasjen under hovedbygningen og rester av bispegårdens ringmur (utgravd 1903).
Referanser i denne artikkelen
Biskop Nikolaus Arnessons kapell, Oslo Ladegård