Stortingsbygningen
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartKarl Johans gate 22, oppført 1861–66 i forblendet gul teglstein på granittsokkel og med bruk av rødlig granitt, etter tegninger av den svenske arkitekt Emil Victor Langlet.
Bygningshistorie. I de første årene etter at det var opprettet 1814, holdt Stortinget sine møter i Katedralskolens lokaler, Dronningens gate 15. Skolens auditorium, brukt som stortingssal, er gjenoppført på Norsk Folkemuseum. Fra 1854 møttes Stortinget i Universitetets festsal (Domus Academica). Alt i 1839 ble spørsmålet om reisning av en egen bygning for Stortinget drøftet. Som passende tomter ble nevnt Grev Wedels plass, Kontraskjæret og Studenterlunden. I 1855 ble det utskrevet en konkurranse for en bygning som skulle reises på den tomten hvor Stortinget nå står. H. E. Schirmer og Wilhelm von Hannos prosjekt ble tilkjent høyeste pris, men Oscar 1 krevde en revisjon av prosjektet. Da det nye utkastet forelå, ble det imidlertid trengt til side for et utkast av Langlet, mens Finansdepartementet hadde innhentet forslag fra den danske arkitekt Christian Hansen. Stortingsdebatten 1860 endte med godkjennelse av Langlets utkast. Grunnsteinen ble nedlagt 10. oktober 1861, og 5. mars 1866 møttes Stortinget første gang i sin egen bygning. Stortingsbygningen ble 1951–59 utvidet i de samme materialer med en ny fløy mot Akersgata samtidig som det foregikk en gjennomgripende ombygging og ominnredning (ark. Nils Holter; tildelt Houens diplom 1961).
Foran bygningen ligger Løvebakken.
Okkupasjonstiden. Under den annen verdenskrig ble Stortingsbygningen brukt som kontorer for de nazistiske myndighetene og okkupasjonsmakten. Allerede 9. april 1940 annekterte Vidkun Quisling bygningen og etablerte seg her med sine medarbeidere, bl.a. «rikspressesjef» og «statssekretær». Etter en kort tid å ha holdt til i Vitenskapsakademiet på Drammensveien, flyttet Reichskommissariat inn i Stortingsbygningen og hadde her sitt hovedkvarter til februar 1945, da det ble flyttet til Oslo Handelsgymnasium. Josef Terboven hadde kontor i Eidsvollsgalleriet, der portrettene av Edsvollsmennene var blitt fjernet og erstattet av store landskapsmalerier og en byste av Adolf Hitler. Fasaden mot Eidsvolls plass ble ofte brukt til store propagandatransparenter.
Senere utvidelser. Stortinget fikk fra 1978 også lokaler for kontorer og bibliotek i Prinsens gate 26, på motsatt side av Wessels plass. En underjordisk passasje forbinder de to bygningene. Et underjordisk garasjeanlegg åpnet 1988 og medførte fullstendig oppgraving av Eidsvolls plass frem til Rosenkrantz’ gate og midlertidig fjerning av oppkjørselen med stortingsløvene. Samme år kjøpte Stortinget det gamle Astoria Hotell (Akersgata 21). Senere har Stortinget også kjøpt Nedre Vollgate 18 (1993) og 20 (1998), samt Tollbugata 31 (1999).
Utsmykning. Nils Flakstad utførte 1959–66 skulpturutsmykningen av Stortingsbygningens trappehall, kalt Norge. Veggfeltet i hovedoppgangen er dekorert av maleren Else Hagen med mosaikken Samfunn, og sentralhallens vegger er smykket med billedteppet Solens gang av Karen Holtsmark, vevd av Else Halling. Frihetens søstre av Arne Ekeland, laget for Stortinget 1958, ble først hengt opp 1991. Stortingets portrettgalleri av kjente politikere er av stor personalhistorisk og kunstnerisk interesse. I 1885 fikk Tinget Oscar Wergelands store maleri Riksforsamlingen på Eidsvoll. Blant de mest kjente portretter kan nevnes Julius Middelthuns byste av Anton M. Schweigaard og Christian Krohgs portretter av Johan Sverdrup og Carl Berner, og Henrik Lunds av Christian Michelsen.
På Wessels plass står Stinius Fredriksens statue av Johan Sverdrup (1964). Kr. Blystads statue av W. F. K. Christie ble avslørt 1989 utenfor hovedinngangen. På Eidsvolls plass står en portrettbyste av Christian Michelsen (Per Palle Storm, 1980) og Kjell Grette Christensens statue av C. J. Hambro (1995).