Kongsgården
I det gamle Oslo. På Sørenga i Gamlebyen ligger rester etter det gamle middelalderske kongsgårdsanlegget. De eldste arkeologiske sporene fører oss tilbake til omkring midten av 1000-tallet, og har etter alt å dømme sammenheng med den virksomhet Snorre Sturlason tilla Harald Hardråde. Her er funnet sandpåfyllinger og grøfter som har vært tolket som rester etter et sirkelformet anlegg – muligens et forsvarsanlegg. I sandpåfyllingen ble det funnet mynter fra Tyskland og England som daterer anlegget til et sted mellom år 1040 og 1060. Det som i dag kan sees, er rester etter det senere kongsgårdsanlegget i stein fra midten av 1200-tallet. Etter alt å dømme må vi regne Håkon Håkonsson som byggherren. Det ble et stort firkantet borganlegg med ringmur og porttårn ut mot Vestre strete. Her var også plass til en hall, som trolig lignet Håkonshallen i Bergen. Anlegget forfalt i senmiddelalderen, og Akershus festning tok etter hvert over som administrativt senter for denne delen av landet.
Av betydning for Norge i unionstiden var det for øvrig at prosten ved Mariakirken (fra 1314) samtidig var rikets kansler og kunne opprettholde visse «statsministerfunksjoner» i landet. Han tok etter hvert fast sete i Kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården. – De arkeologiske utgravningene i Kongsgården ble først ledet av arkitekt Johan Meyer (1890–92), senere av arkitekt Gerhard Fischer, og deretter av den danske arkeologen Oluf Olsen i samarbeid med arkitekt Håkon Christie (1961–63). også utgravninger i 1990-årene.
Se også Bygdøy kongsgård.