Lindøya
øy i indre Oslofjord mellom Hovedøya og Nakholmen. Navn fra treslaget lind. Øya er på 410 daa og har tilhørt staten siden reformasjonen. På østsiden av øya ligger et empirepreget hus der Mogens Broch drev kro omkring 1750. Skytterlaget «Skarpskytten» hadde sin skytebane på Lindøya fra 1860-årene til den i 1948 ble flyttet til Løvenskioldbanen. Etter 1923, da det ble gitt tillatelse til bygging på øyene, er det bygd 300 sommerhytter. I midten av 1930-årene utarbeidet Selskabet for Oslo Byes Vel en fargeplan for hyttene på øyene. Samtidig gav selskapet, etter henstilling fra Landbruksdepartementet, arkitekt Eyvind Alnæs i oppdrag å utarbeide hytteplaner for videre utbygging. Fiskerboligen på Lindøya ble innkjøpt til velhus.
Akerselvens Båtforening har opplagstomt og ankringsplass ved Skytterbryggen på østsiden av øya. Herfra, og fra Romerbryggen på øyas vestside, er det fergeforbindelse til Vippetangen. Lindøya tilhører fra 2004 bydel Gamle Oslo.
Lindøya naturreservat ble opprettet 27. juni 2008 og omfatter i alt 95 daa av øyas sentrale og nordlige deler. Formålet med naturreservatet er å bevare et særpreget kalkfuruskogområde med tilhørende kalktørrenger og strandområder. I tillegg omfatter området typeområdet for en forekomst av gangbergarten lindøitt. Området er artsrikt, frodig og representativt, med forekomster av sjeldne arter. Lindøya har verdi som referanseområde for urterik kalkfuruskog i Osloregionen. Hele arealet domineres av et stort, sammenhengende og meget variert bestand med kalkfuruskog. Busksjiktet er velutviklet, med bl.a. berberis, einer og geitved. Blant plantene finnes linjekonvall, knollmjødurt, maurearter, bergmynte, hjorterot og den meget sjeldne svalerot.
Det er store friluftsinteresser i området, og øya er avsatt til friluftsformål i Oslos kommunedelplan for fjorden. Ferdselen i området er i hovedsak beregnet til et nett av større stier.