Markagrensen
Markagrensen, avgrensning av Oslomarka mot byggesonen i omkringliggende kommuner.
Bakgrunn og historikk. Markagrensen dukket opp i kommunalplanen i 1934, der den ble tegnet i flukt med kote 220, dvs. så langt man kunne føre drikkevann med naturlig trykk. Men samtidig innså sentrale personer i friluftsorganisasjonene at Marka ville bli truet av boligbygging, og tegnet derfor inn et forslag til bevaringsgrense på kartet. Denne grensen ble trukket en dagsmarsj på ski i alle retninger fra Oslo. I 1942 ble denne avgrensningen publisert i boka Oslomarka som naturpark av Nils Houge. Rett etter krigen lanserte Oslo og Omland Friluftsråd, under sin dynamiske leder Erik Sture Larre, begrepet «den sorte strek» om en vesentlig mer detaljert Markagrense. Dette forslaget lå til grunn da Miljøverndepartementet foreslo en lovfestet Markagrense i 1976.
Forslaget til Markalov, og derved en lovfestet Markagrense, ble henlagt av regjeringen Willoch i 1981, fordi man ikke ønsket en særlov for Marka, men en forvaltning etter eksisterende lovverk. I 1985 ble det innført ny Plan- og bygningslov, et lovverk som ble lagt til grunn for kommunenes behandling av byggesaker i Marka. Miljøverndepartementet ga i 1986 kommunene instruks om å opprette en Markagrense i kommuneplanen, med tilhørende planbestemmelser som beskytter Marka mot bolig- og hyttebygging. Denne grensen kan kun endres etter samtykke fra Miljøverndepartementet. Som motytelse ble Markas areal redusert fra 1700 km2 til 1600 km2. Markagrensen fra 1986 ble retningsgivende for det området som Markaloven fra 2009 omfatter.