Koleraepidemier

Koleraepidemier var vanlige i Norge på 1800-tallet. En stor epidemi rammet Christiania 1833, da over 800 mennesker døde – flere enn antallet naturlige dødsfall i byen i løpet av et år. I forbindelse med epidemien ble en egen kirkegård, Tøien Kirkegaard, den såkalte kolerakirkegården, anlagt i området hvor Lakkegata skole senere ble bygd. En ny og enda verre epidemi rammet byen i 1853, da Sofienberg kirkegård ble etablert. Da døde 1421 personer i perioden fra slutten av juni til slutten av november. Den siste koleraepidemien var i 1866.

Kolera er en akutt, smittsom og meget ondartet tarminfeksjon forårsaket av stavbakterien Vibrio cholerae. Sykdommen gir oppkast, kraftig diaré, magesmerter og nedsatt allmenntilstand. Væsketapet tørker ut kroppen og saltbalansen i kroppen forstyrres, noe som kan føre til nyresvikt, muskelkramper, bevissthetsforstyrrelser og i verste fall død, særlig hos barn og allerede svekkede personer. Kolera rammet særlig de fattige i byens forsteder som Bergfjerdingen (der hver sjette innbygger døde i 1833) og Enerhaugen.