Bernerløkken

Revisjon per 10. mai 2020 kl. 12:57 av Øyvind (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Løkkebygningen i Majorstuveien 8. Foto: Mahlum / Creative Commons

Bernerløkken, løkkebygning i Majorstuveien 8. I 1775 forpaktet garver Ole Morten Berner (1731–1806) et jordstykke av Store Frøen med kontrakt på til sammen 70 år. I 1802 ble en del av løkken skilt ut, denne fikk Berner arvefesteskjøte på. Det var den delen som lå på nedsiden av Majorstuveien og som han hadde bebygd. Berners løkkeanlegg er fra slutten av 1700-tallet og tilhørte 1867–1932 maleren Amaldus Nielsen. Det store ateliervinduet hans sees på gavlveggen mot gaten. Hans arvinger solgte 1954 til Thor Heyerdahl. Kommunen overtok eiendommen i 1964, lokalene var 1985–96 kontorer for Byantikvaren, fra 1996 psykiatrisk dagsenter. Bygningen er fredet. Den er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt.

Den øvrige delen av Bernerløkken forble etter 1802 en forpaktningsløkke. Den lå mellom Bogstadveien og Majorstuveien, Gjørstads gate i vest og strakte seg nesten til Holmboes gate. Den ble 1844 kjøpt på auksjon av skomakermester Lars Eriksen (1797–1880). Han tok løkken i besittelse i 1846, og bygde seg et meget fint hus omtrent midt på løkken, senere Industrigata 31. Denne hoveddelen av Bernerløkken ble da kalt «Eriksens løkke». Eriksen utparsellerte eiendommen fra 1857 og frem til 1873. Utparselleringen foregikk i tre etapper: 1857–60, 1865–68 og 1870–73, da var nesten hele løkken, bortsett fra et område øst for Industrigata og Majorstuveien på ca. syv daa, som Eriksen beholdt, utparsellert. I alt var da ca 36–37 daal frasolgt og delt opp i over 30 tomter. Eriksens våningshus ble revet i forbindelse med byggingen av blokkene i boligaksjeselskapet Balkeby i slutten av 1930-årene.