Covid 19 i Oslo

Covid-19, en type corona-virus, ble påvist i Wuhan i Kina i desember 2019, og spredte seg derfra raskt til store deler av verden. Verdens helseorganisasjon erklærte 30. januar utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise. Viruset kunne arte seg som alt fra en mild forkjølelse til et alvorlig forløp med dødelig utgang. Barn og unge opplevde generelt små plager ved sykdommen, mens eldre og personer med svekket helse var rammet av høy dødelighet.

Forløp

Det første laboratoriebekreftede tilfelle i Norge ble rapportert 26. februar, da en kvinne fra Tromsø kom tilbake fra Kina. Dagen etter ble det rapportert tre nye tilfeller; to i Oslo og ett i Bærum. To av tilfellene hadde bragt smitten med hjem fra et vintersportssted i Nord-Italia. Alvoret begynte å melde seg da en øyenlege ved Ullevål sykehus, som også hadde vært i Italia, ble syk etter å ha hatt konsultasjoner med en rekke pasienter over flere dager. 1. mars ble øyeavdelingen stengt, da det ble kjent at ytterligere to ansatte var smittet. I de etterfølgende dager grep smitten raskt om seg, og 11. mars var antall påviste smittetilfeller nasjonalt kommet opp i 912, hvorav 206 var i Oslo. Samme dag innførte byrådet beredskapsnivå 3, bl.a. med sentral krisestab i rådhuset og innføring av flere tiltak: arrangører måtte søke om å gjennomføre arrangementer med mer enn 100 deltakere; forbud mot alle arrangementer med mer enn 500 deltakere, innendørs og utendørs; krav om 1 meters avstand på utesteder, serveringssteder, forsamlingslokaler og arenaer. Norges første corona-dødsfall inntraff på Oslo universitetssykehus dagen etter, torsdag 12. mars. Samme dag innkalte regjeringen til pressekonferanse der «drastiske tiltak» (statsministerens formulering) ble presentert. De angivelig mest inngripende tiltak innført i fredstid i Norge var bredt politisk forankret, og ble lansert som en nasjonal dugnad for å sikre liv og helse. Ambisjonen var å stanse viruset. Alle barnehager, skoler, høyskoler og universiteter ble stengt. Barn måtte ikke overlates til besteforeldre i risikogruppene, så foreldre som ikke var i såkalt samfunnskritiske yrker, måtte hjemmeundervise sine barn. Kultur- og idrettsarrangementer, både inne og ute, ble kansellert; all virksomhet i den del av serveringsbransjen som ikke kunne tilrettelegge for 1 meters avstand mellom gjestene, måtte stenge, det samme måtte treningssentre, svømmehaller o.l. Frisører, hudpleiere, massører etc. fikk i praksis yrkesforbud. Det ble innført strenge restriksjoner for besøkende til alle helsesinsitusjoner, herunder et absolutt besøksforbud ved alle landets sykehjem. Noen dager senere ble tiltakene ytterligere utvidet; det ble lagt ned forbud mot å overnatte på hytte utenfor egen kommune, samtidig som landets havner og lufthavner ble stengt for persontransport til utlandet. Innenlands kollektivtrafikk ble imidlertid opprettholdt, primært for at folk med samfunnskritiske funksjoner skulle komme seg til og fra jobb.

Nedstengningen hadde god effekt. Etter at smittetoppen var passert i begynnelsen av april sank smittetallene jevnt, og flere restriksjoner kunne lempes på utover i måneden; 20. april ble barnehagene gjenåpnet, hytteforbudet ble opphevet (men «unødvendige fritidsreiser» ble fortsatt frarådet) og frisører, fysioterapeuter og psykologer kunne begynne å jobbe igjen under gitte forutsetninger. Fra 27. april ble skolene gjenåpnet for 1.–4. trinn samt skolefritidsordningen. I mai kom ytterligere lempninger: Fra 7. mai ble det lovlig å samle offentlig inntil 50 personer og privat inntil 20, så lenge regelen om 1 meters avstand ble overholdt. Idrettshaller ble gjenåpnet. Et forbud mot utenlandsreiser for helsepersonell ble opphevet, mens en generell frarådning om utenlandsreiser ble opprettholdt, likedan kravet om karantene for personer som hadde vært i utlandet. Fire dager kunne barne-, ungdoms- og videregående skoler åpne igjen, mens universiteter, høyskoler og fagskoler skulle fortsette med fjernundervisning. Serveringssteder uten matservering kunne gjenåpne 1. juni, og fra 15. juni kunne treningssentre og svømmehaller gjenåpne, samtidig som organisert idrettsaktivitet for inntil 20 personer kunne gjenopptas.

Annen smittebølge

I mai, juni og juli forble smittetallene lave, både nasjonalt og i Oslo, men fra begynnelsen av august vistes pånytt en stigende tendens, mest markant i Oslo. Årsaken lå nok først og fremst i import av smitte fra andre land, dels med arbeidsinnvandring, men også med nordmenn som vendte hjem fra utenlandsferie. Sannsynligvis hadde det også en viss betydning at mange var gått lei av restriksjonene og forholdt seg mindre til dem.

Som under første smittebølge var det igjen Oslo som ble hardest rammet. Både nominelt (antall smittetilfeller) og i smitterate var Oslo praktisk talt hele tiden landets hotspot. Da annen smittebølge tok til omkring primo august, var det her den rammet hardest. I slutten av september hadde alle bydeler røde smittetall (mer enn 20 smittede pr. 100.000 innbyggere i løpet av siste 14 dager), og Helsedirektoratet oversendte derfor 25. september en tiltakspakke til Oslo kommune, der flere tiltak var formulert som påbud og forbud (bl.a. mot private samlinger på mer enn 5 personer). Byrådet ønsket derimot å gi publikum mulighet til selv å ta ansvar, ved å skjerpe anbefalingene snarere enn å innføre forbud. Helseministeren varslet at han vurderte å treffe nasjonale vedtak hvis ikke byrådet fulgte opp direktoratets råd. Byrådet valgte å gjennomføre 3 av 7 foreslåtte tiltak: (1) Påbud om munnbind i kollektivtransporten om man ikke kunne holde en meters avstand; (2) Forbud mot innendørs arrangementer med mer enn 50 deltakere uten faste sitteplasser; (3) Alle skjenkesteder ble pålagt å ha et system for registrering av gjester for å gjøre smittesporingen mer effektiv. Denne strategien ble fastholdt gjennom hele oktober, men sterkt økende smittetrend gjorde at byrådet 11. november iverksatte strenge smitteverntiltak utover de allerede nevnte, blant annet skjenkeforbud, stengte treningssentre, kinoer og teatre, og forbud mot samlinger på mer enn ti personer. Dette var Oslo-spesifikke tiltak, og det lokale tilsnittet gjorde f.eks. at en del oslofolk oppsøkte treningssentre og skjenkesteder i omegnskommunene, som imidlertid raskt la seg på samme linje som Oslo. Selv med de strenge restriksjonene fortsatte smittetallet å stige i Oslo, spesielt blant ungdom. Dette ledet byrådet til 17. november å stramme ytterligere inn, nå med tiltak rettet spesifikt mot ungdom. Det ble innført forbud mot organiserte innendørsaktiviteter for ungdom mellom 13 og 19 år, f.eks. kor, korps, teater; og forbud mot innendørs bredde¬idrett for samme gruppe. Ungdomsskolene ble satt i såkalt rødt nivå, med restriksjoner på samhandling og gruppestørrelse. Fritidsklubbene ble stengt, det samme ble kulturskolen for elever over barneskolealder.

26. november kunngjorde byrådet en ny forlengelse, nå frem til 14. desember.

Debatten rundt tiltakene

Da første runde av tiltak ble satt i verk, var det liten tvil om berettigelsen. Tiltakenes alvorlighetsgrad til tross var det imidlertid enkelte som mente at de ikke gikk langt nok. Markant blant kritikerne var en lege og forsker ved Oslo Universitetssykehus, Gunhild Alvik Nyborg, som ble intervjuet i 33 minutter av Fredrik Solvang på «Debatten» 17. mars. Hun hevdet at Oslo syntes å være det sted i verden med raskest økning i antall smittede pr. innbygger, at antall smittede økte eksponensielt, og hun motsa ikke Solvang da han resonnerte seg frem til 150.000 døde nordmenn ut fra italienske dødstall. Hun mente spredningen av viruset var ute av kontroll og tok til orde for full isolasjon etter kinesisk modell.

Alvik Nyborg ble sterkt kritisert bl.a. av sosiologen Kjetil Rolness, som etterspurte legitimiteten av å «fylle nesten hele sendetiden til landets ledende debattprogram med en alarmistisk, repetitiv monolog fra en person som er like skråsikker som hun er omtrentlig med fakta, resonnementer og sammenligninger». Han fant det sterkt kritikkverdig at NRK lot henne undergrave tilliten til helsemyndighetene i over en halv time før motstemmene kom til orde.

Gruppen med desidert høyest dødelighet, var ikke uventet sykehjemspasientene. Mange pårørende opplevde det som en stor tilleggsbelastning å være helt avskåret fra å besøke sine gamle. Kritikken mot det totale besøksforbudet ble bl.a. målbåret av den politiske kommentatoren Aslak Bonde, som mistet sin 96 år gamle demente mor uten å ha fått anledning til å besøke henne før i terminalfasen. Han spurte hvorfor det ikke på et tidlig tidspunkt hadde vært mulig å improvisere frem smittefrie besøksarenaer som kunne sikret en viss kontakt mellom pårørende og pasienter, smittede såvel som friske.

En tredje diskusjon dreide seg om vanskeligstilte barn. Røde Kors og Krisesentersekretariatet var blant dem som uttrykte sterk bekymring over at stengte skoler innebar bortfall av et fristed fra vold og omsorgssvikt. Man fryktet at nedstengningen ville ha store omkostninger for disse barna. For å opprettholde tilbudet til voldsutsatte, valgte regjeringen å definere krisesenteransatte som nøkkelpersonell, for slik å sikre dem retten til å ha egne barn i barnehage og på skole.

Mens forståelsen var nær unison for første runde med restriksjoner, var motstanden betydelig da de ble strammet til igjen etter lenge å ha vært lempet. Ikke minst i Oslo. Flere bransjer som anså seg lite rammet av smitte, hevdet tiltakene ville ramme uforholdsmessig hardt. Byrådet hevdet imidlertid å basere tiltakene på et tallgrunnlag som reflekterte høye smittetall blant f.eks. servitører. Mange forretninger og utesteder opplevde mer eller mindre totalt inntektsbortfall, og konkurser rammet og truet et stort antall bedrifter. Arbeiderpartiet fremmet et forslag for Stortinget om en støtteordning til bedrifter som var hardt rammet av lokale smitteverntiltak, men 9. desember ble det klart at stortingsflertallet ville avvise forslaget. Kommunalminister Astrup hadde i forkant av dette vakt storm ved å oppfordre Oslo kommune til å senke den lokale eiendomsskatten for slik å avlaste bedriftene.

Det ble fra flere hold påpekt en disproporsjonalitet mellom dødelighetsraten (for samfunnet som helhet var den svært lav – bare 0,12 prosent av alle smittede var døde av eller med sykdommen pr. primo desember) og restriksjonenes konskekvenser. Det syn at kuren var hardere enn sykdommen, hadde mange talsmenn. Journalist Joakim Lund spurte om det var rimelig at hensynet til liv og helse skulle gå foran nærmest alle andre samfunnshensyn — særlig med tanke på at tiltakene i seg selv var i ferd med å utfordre den psykiske helsen til deler av befolkningen.