Takmark
I middelalderen betegnelse på et område utenfor bybebyggelsen, som ble underlagt byens øvrighet, og også lå under byloven. Se også Bymarken. Rundt middelalderbyen Oslo var det et område reservert for byens innbyggere hvor de kunne ferdes fritt og utnytte området økonomisk, f.eks. til beite for husdyr (bl.a. geiter i Ekebergskråningen), områder til åker og eng, fôrsanking, vedhogst o.l. I Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 er takmarken i Oslo gitt følgende avgrensing: Fra Tøyenbekken i nord, så nordenfor Valkaberg (Åkeberg) og til bekken på Martestokker (Galgeberg), derfra til grinden på Vålen gård (omtrent mot nåværende Vålerenga kirke), videre til Krossbrekka som førte opp til Ekeberg (ved Sjømannskolen), så ut nedenfor Ekebergkleiva og ut i vågen rett overfor Akersneset, for deretter å følge sjøkanten tilbake igjen til Tøyenbekken. Edv. Bull anslår området til å dekke omlag 1060 daa, og av dette utgjorde det bymessige bebyggede området rundt regnet en tredjedel.