Bystyret
Oslo kommunes høyeste beslutningsmyndighet. 59 medlemmer, som velges hvert fjerde år. Bystyrets sterkeste styringsmiddel er retten til å bevilge penger – først og fremst gjennom den årlige budsjettbehandling – og retten til å pålegge innbyggerne kommunale skatter og avgifter, innenfor lovrammer som Stortinget trekker opp. Kommunestyreloven bestemmer at kommunestyret (bystyret) skjøtter kommunens anliggender, så sant ikke lovverket legger avgjørelsen til andre kommunale organer.
Organisering og oppgaver. Før nytt styringssystem ble innført i Oslo i 1986, var formannskapet det sentrale organ i kommunen. Det hadde avgjørelsesmyndigheten i mange saker, og det avgav innstilling til bystyret i alle saker som bystyret skulle avgjøre. Formannskapet ble beholdt i de første årene med den nye byrådsordningen; det behandlet da saker som etter loven skulle behandles der.
Alle saker som byrådet fremmer til avgjørelse i bystyret, blir først behandlet av en bystyrekomité, som deretter legger saken frem for bystyret i en egen innstilling i forhold til byrådets innstilling.
Ut over visse beløpsgrenser må bystyret avgjøre kommunens kjøp, salg, makeskifte og pantsetting av eiendom. Bare bystyret kan fastsette kommunale avgifter og priser, opprette nye stillinger eller vedta at kommunen skal oppta lån eller gi lånegarantier for andre låneopptak.
Ut over de saker som bystyret må behandle, kan medlemmene ta opp aktuelle saker som naturlig hører inn under bystyrets virkeområde. Disse sakene fremmes på møtene som interpellasjoner, grunngitte spørsmål og spørsmål. Møtene blir alltid kunngjort på forhånd, er åpne for publikum og sendes som regel direkte i radio og på nett. Saksdokumentene er offentlige og legges ut til gjennomsyn i Rådhuset før møtet. Bystyret kan gjøre vedtak når minst halvparten av medlemmene er til stede.
Historikk. Det kommunale selvstyret ble innført ved de såkalte formannskapslovene av 1837, én lov for landkommunene og én for byene. Forut for dette ble kommunene styrt av statens embetsmenn. I byene ble disse embetsmennene kalt magistraten. I Christiania bestod magistraten av en borgermester og to rådmenn. I hovedstaden og andre norske byer var det likevel slik at byens ledende borgere, «de eligerede mænd» som ble valgt av borgerforsamlingen fra 1730, kom sammen for å drøfte felles anliggender. Ofte fikk disse forsamlingene en rådgivende funksjon overfor magistraten. Etter at Grunnloven av 1814 hadde banet vei for Stortinget og utviklingen av et demokratisk styresett på riksplanet, ble kravet om folkestyre også på lokalplanet stadig sterkere. Dette resulterte i formannskapslovene av 1837. De bestemte bl.a. at ethvert herred og enhver bykommune skulle ha et formannskap og et representantskap, der medlemmene var valgt av urvelgerne ved særskilte valg.
Representantskapet (fra 1921 bystyret) skulle ha tre ganger så mange medlemmer som formannskapet. Valgene gjaldt for fire år av gangen, men ordnet slik at halvparten av medlemmene gikk ut hvert annet år. Representantskapet i hovedstaden startet med 36 medlemmer og formannskapet med 12, slik at det samlede bystyre talte 48 medlemmer. Etter lovteksten var formannskapet tenkt som det egentlige styringsorgan. Representantskapet skulle bare forelegges saker av stor viktighet: Bevilgning av penger til kommunale lønninger, vedtak om nye kommunale tiltak og kommunens kjøp og salg av eiendommer. Men representantskapet fikk ikke det samlede kommunale budsjett til behandling før etter mange års tautrekking mellom de to kommunale organer om denne viktige beslutningsmyndighet: 1864 vedtok formannskapet å forelegge for representantskapet poster på budsjettet som ikke var nevnt i loven. Dette skapte presedens for de etterfølgende år. Saksgangen ble påbudt ved skatteloven som trådte i kraft i 1884.
Tallet på medlemmer av representantskap og formannskap ble utvidet i 1880-årene. 1896 kom en lov som bestemte at medlemmene til formannskapet og representantskapet skulle velges under ett, og at formannskapets medlemmer (21) skulle velges av og blant bystyrets medlemmer (84). Funksjonstiden for bystyre og formannskap var tre år fram til den annen verdenskrig. I 1956 fikk Oslo bystyre 85 medlemmer for å sikre at voteringene ikke kan føre til stemmelikhet mellom to forslag. I 1991 ble medlemstallet redusert til 59 medlemmer. BBu