Uranienborgskogen

Uranienborgskogen, furuskog som lå på Uranienborg løkke. Mot slutten av 1700-tallet fikk den til dels parkmessig behandling, med gangstier og utsiktspaviljonger, av den daværende eier Karen Anker. Eiendommen ble etter hvert redusert, og til slutt stod bare den skogkledte høyderyggen tilbake – Uranienborgskogen, med sine høye og slanke furuer. I 1870-årene ble Uranienborgveien forsenket over skogryggen. W. F. K. Christie bodde på Uranienborg som stortingspresident 1813–18, og nød solnedgangen fra den såkalte Christies Altan i Uranienborgskogen, en steinbenk han selv hadde murt og plantet eiketrær rundt, omtrent der Uranienborg kirke nå ligger.

Lenge før kommunen kjøpte det meste av området 1874, var Uranienborgskogen blitt et utfartssted for byens innbyggere for sommerturer med nistekurv eller som skiterreng. På jordene ved Uranienborgskogen ekserserte Steenskompaniet. Restene av skogen, ca. 17 daa, var fra først av tenkt utparsellert til tomter, men ble utlagt til park 1896 (opparbeidet som Uranienborgparken fra 1904). Den staselige furuskogen er det nå ingenting igjen av, bortsett fra en furu utenfor Camilla Colletts vei 4.