Sankt Hallvard

Sankt Hallvard, Oslos skytshelgen, levde ca. 1020–1043. Hallvard var først og fremst lokalhelgen i Viken og på Opplandene, og her ble hans festdag, 15. mai feiret som obligatorisk helligdag. Som Oslo bys skytshelgen er han avbildet med møllesteinen og pilene i Oslo bys segl og byvåpen. Vi kjenner også en hallvardsekvens, en gledeshymne til bruk på helgenens festdag. I Oslo er både en plass (St. Halvards plass) og en gate (St. Halvards gate) oppkalt etter ham. Det samme er Selskabet for Oslo Byes Vels tidsskrift «St. Hallvard». Selskapet har også St. Hallvard som sentralfigur i logoen sin, og denne figuren er en del av Oslo Byleksikons logo øverst til venstre på sidene.

Hallvard skal ha vært sønn av storbonden Vebjørn på Husaby i Lier og hans hustru Torny, som var søster eller søsterdatter til Åsta, Olav den helliges mor. Om hans martyrium fortelles at han søkte å beskytte en gravid kvinne som var forfulgt av voldsmenn (en variant av legenden sier at hun var en rømt trellkvinne som ble forsøkt fanget av sin husbond og hans menn). Hallvard tok henne med i båten sin for å komme i sikkerhet på den andre siden av Drammensfjorden, men de ble innhentet og drept – Hallvard ble rammet av tre pilskudd. Liket hans ble senket i sjøen med en møllestein som søkke, men både liket og steinen fløt opp igjen. Da dette jærtegn ble kjent begynte man å dyrke ham som en folkelig kåret lokalhelgen. Hallvard ble opprinnelig gravlagt i Lier, men da domkirken i Oslo stod ferdig, trolig i 1120-årene, ble relikviene ført dit og lagt i et skrin på høyalteret. Senere fikk kirken navn etter Hallvard (Sankt Hallvardkatedralen).