Bybrannen i 1858

Bybrannen i 1858 førte til at 41 bygårder brant ned i kvartalene på sørsiden av Karl Johans gate ved Oslo Domkirke. Tre sentrumskvartaler ble utslettet, mellom Karl Johans gate (den gangen Østre gate) og Prinsens gate og mellom Skippergata og Kongens gate. I tillegg ble to av de nærmeste kvartalene, på østsiden av Skippergata og sørsiden av Prinsens gate, delvis rammet. Kvartalene inneholdt en rekke forretninger eid av prominente borgere, foruten leiligheter, verksteder og staller. Hotel Scandinavie var blant bygningene som brant ned. To menn som deltok i slukningsarbeidet omkom i flammene.

Forløpet

Brannen oppstod ved ett-tiden natt til 14. april 1858 og kom ikke under kontroll før på kvelden etter å ha herjet mer enn 14 timer. Brannens egentlige årsak er ikke kjent. Ifølge rapportene begynte den hos snekkermester Nord. Han hadde hjem og verksted inne i en trang gate (Lille Kirkebakke) som gikk opp fra Dronningens gate og svingte ut i Karl Johans gate. En læregutt oppdaget at det brant. Brannvakten, som lå rett på nordsiden av Karl Johans gate, ble varslet. Etter hvert ble befolkningen varslet med brannskudd fra festningen, ringing med klokkene i Domkirken og såkalte skraller i gatene.

De større gårdene var bygd i mur, men det var likevel atskillige bindingsverkshus og annet treverk inne i kvartalene. Mannskapene kom ikke raskt nok til med effektiv slukking og kunne ikke hindre at brannen tiltok i kraft og spredte seg gjennom kvartalet. Etter en time stod det meste av kvartalet mellom Dronningens gate og Kirkegata i flammer.

Det blåste en lett vind fra nord og ilden spredde seg derfor ikke til slakterbodene (Basarhallene) ved Domkirken. Men den spredte seg snart østover over Dronningens gate. Det mindre kvartalet på østsiden av gaten bestod av en del trebygninger og ble raskt overtent. Telegrafstasjonen som lå her ble reddet. Klokken ti på formiddagen spredte ilden seg også vestover over Kirkegata. Borgerskolen som lå i dette kvartalet ble imidlertid reddet. Først ute på ettermiddagen var brannen under kontroll.

Etter hvert deltok flere brannsprøyter og mannskaper med brannseil. De var bemannet av byens brannfolk, av militære fra Akershus festning, sjøfolk fra dampskipet Lindesnes og folk fra Tukthuset. Beboerne hadde tid til redde seg selv og atskillig innbo. De to som døde i brannen var militære som deltok i slukningsarbeidet i Kirkegata, arsenalsmed Peter Wilberg og kadett Ludvig August Hjort. Kadett Hjort var sønn av den kjente brigadelegen Jens Johan Hjort. Hans levninger ble funnet først to uker etter brannen.

Konsekvensene

Antall husløse kom opp i nærmere tusen. Kildene forteller ikke noe sikkert om skjebnen til de nærmere 40 hestene som var oppstallet i kvartalene, men de ble formodentlig reddet ut. Blant dem som mistet hjem og forretning var noen av byens mest profilerte og velstående forretningsmenn, blant dem konsul Peter Petersen, Hans Gulbranson og Fritz Heinrich Frøhlich. I «Kristianias historie» (1924) anslås skadene til en verdi av 226 000 speciedaler. Det er vanskelig å regne dette om i dagens penger, men til sammenligning kan nevnes at bare 8-10 personer i Christiania, toppsjiktet av de mest velstående, hadde formuer som tilsvarte dette beløpet.

Brannen fikk betydning ved «det gjennembrudd den skapte i den offentlige energi». I 1858 stod Christiania foran en kraftig byvekst, industrialisering og modernisering, og brannen ble derfor en lærepenge som bidro til forbedringer innen byens brannvesen, vannforsyning og forvaltningen av Bygningsloven. Den ble den siste av mange bybranner i Oslo.

De nedbrente kvartalene ble hurtig bebygd med nye gårder. Også Hotel Scandinavie ble gjenoppbygget. Den mest prominente av disse er Karl Johans gate 12, som har et av Oslo Byes Vels blå skilt til minne om brannen. Se også liste over Branner i Oslo.