Forskjell mellom versjoner av «Deutsches Theater»
| (3 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | '''Deutsches Theater''', tyskspråklig scene for skuespill, opera, operette og ballett, drevet 1941–1945 i [[Stortingsgata]] 16 (det nåværende [[Hotel Christiania Teater]]) av den tyske okkupasjonsmakten. Teatret ble opprinnelig innviet under navnet [[Opera Comique]] i 1918, siden hadde det vært hjem for [[Casino Teater]] 1921–1928 og [[Casino kino]] 1928–1941. | + | '''Deutsches Theater''', tyskspråklig scene for skuespill, opera, operette og ballett, drevet 1941–1945 i [[Stortingsgata]] 16 (det nåværende [[Hotel Christiania Teater]]) av den tyske okkupasjonsmakten. Teatret ble opprinnelig innviet under navnet [[Opera Comique]] i 1918, siden hadde det vært hjem for [[Casino Teater]] 1921–1928 og [[Casino kino]] 1928–1941. Deutsches Teater var en del av den omfattende tyske satsningen i det okkuperte Norge innenfor musikk, teater og andre kunstarter, men ble i hovedsak en scene for tyskere stasjonert i Norge og for erklærte kollaboratører og deres familier. Orkesteret hadde flere norske medlemmer, men ingen profilerte norske artister opptrådte her. Å overvære forestillingene ble ansett som å vise seg tyskvennlig. |
| − | + | ==== Historikk ==== | |
| + | Den tyske teatervirksomheten i den okkuperte hovedstaden ble innledet på [[Nationaltheatret]] med et operagjestespill i oktober 1940. Okkupasjonsmakten hadde også en oppsetning av operetten «Fuglehandleren» av Carl Zeller samme sted med premiere 22. april 1941. | ||
| − | + | Deretter ble virksomheten flyttet til det nyoppussede teatret i Stortingsgata 16, som fikk navnet ''Nationaltheater Nye Scene – Deutsches Theater in Oslo''. Rikskommisær Josef Terboven hadde overtatt Casino kino tidlig i 1941 og latt den tilbakeføre til teater etter tegninger av den tyske arkitekten Hermann Bartels. Scenen ble utvidet i dybden og en dreiescene installert. Salen ble dekorert i sen nyklassisisme, en stil som var karakteristisk for nazismen, og det kom en losje for Terboven og hans adjutanter og gjester. Deutsches Theater ble innviet 7. juni 1941 med en forestilling av operetten «Smilets land» av Franz Lehár. | |
| − | |||
| − | + | Deretter fulgte tre sesonger i full virksomhet med både opera, operette, skuespill, ballett og konserter. Frem til høsten 1942 var det gjerne operetter som stod på programmet, men etter hvert kom også operaoppsetninger. Oppsetningen av «Rosenkavaleren» av Richard Strauss med premiere 23. april 1943 var første gang denne operaen ble spilt på norsk jord. | |
Den siste forestillingen var med operaen «Tosca» av Giacomo Puccini 17. juni 1944, altså noen dager etter de alliertes landgang i Normandie. I august 1944 ble det tyske ensemblet sendt hjem til Tyskland for å bidra til «den totale krig». En del konserter ble likevel holdt her frem til frigjøringen våren 1945. Etter frigjøringen flyttet [[Det Norske Teatret]] inn. | Den siste forestillingen var med operaen «Tosca» av Giacomo Puccini 17. juni 1944, altså noen dager etter de alliertes landgang i Normandie. I august 1944 ble det tyske ensemblet sendt hjem til Tyskland for å bidra til «den totale krig». En del konserter ble likevel holdt her frem til frigjøringen våren 1945. Etter frigjøringen flyttet [[Det Norske Teatret]] inn. | ||
Nåværende revisjon fra 25. apr. 2024 kl. 12:08
Deutsches Theater, tyskspråklig scene for skuespill, opera, operette og ballett, drevet 1941–1945 i Stortingsgata 16 (det nåværende Hotel Christiania Teater) av den tyske okkupasjonsmakten. Teatret ble opprinnelig innviet under navnet Opera Comique i 1918, siden hadde det vært hjem for Casino Teater 1921–1928 og Casino kino 1928–1941. Deutsches Teater var en del av den omfattende tyske satsningen i det okkuperte Norge innenfor musikk, teater og andre kunstarter, men ble i hovedsak en scene for tyskere stasjonert i Norge og for erklærte kollaboratører og deres familier. Orkesteret hadde flere norske medlemmer, men ingen profilerte norske artister opptrådte her. Å overvære forestillingene ble ansett som å vise seg tyskvennlig.
Historikk
Den tyske teatervirksomheten i den okkuperte hovedstaden ble innledet på Nationaltheatret med et operagjestespill i oktober 1940. Okkupasjonsmakten hadde også en oppsetning av operetten «Fuglehandleren» av Carl Zeller samme sted med premiere 22. april 1941.
Deretter ble virksomheten flyttet til det nyoppussede teatret i Stortingsgata 16, som fikk navnet Nationaltheater Nye Scene – Deutsches Theater in Oslo. Rikskommisær Josef Terboven hadde overtatt Casino kino tidlig i 1941 og latt den tilbakeføre til teater etter tegninger av den tyske arkitekten Hermann Bartels. Scenen ble utvidet i dybden og en dreiescene installert. Salen ble dekorert i sen nyklassisisme, en stil som var karakteristisk for nazismen, og det kom en losje for Terboven og hans adjutanter og gjester. Deutsches Theater ble innviet 7. juni 1941 med en forestilling av operetten «Smilets land» av Franz Lehár.
Deretter fulgte tre sesonger i full virksomhet med både opera, operette, skuespill, ballett og konserter. Frem til høsten 1942 var det gjerne operetter som stod på programmet, men etter hvert kom også operaoppsetninger. Oppsetningen av «Rosenkavaleren» av Richard Strauss med premiere 23. april 1943 var første gang denne operaen ble spilt på norsk jord.
Den siste forestillingen var med operaen «Tosca» av Giacomo Puccini 17. juni 1944, altså noen dager etter de alliertes landgang i Normandie. I august 1944 ble det tyske ensemblet sendt hjem til Tyskland for å bidra til «den totale krig». En del konserter ble likevel holdt her frem til frigjøringen våren 1945. Etter frigjøringen flyttet Det Norske Teatret inn.