Covid 19 i Oslo

Under første smittebølge av Covid 19 i Oslo våren 2020, stengte skoler og barnehager i Oslo. Flere lagde plakater med teksten «Alt blir bra» som ble hengt på fasader eller plassert i vinduet. Her fra Åsbråten barnehage på Holmlia. Foto: Des Rosiers / Oslo Byleksikon

Covid 19, en type koronavirus som ble påvist i Wuhan i Kina i desember 2019 og som deretter spredte seg raskt derfra til store deler av verden. Verdens helseorganisasjon erklærte 30. januar 2020 utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise. Viruset kunne arte seg som alt fra en mild forkjølelse til et alvorlig forløp med dødelig utgang. Barn og unge opplevde generelt små plager ved sykdommen, mens eldre og personer med svekket helse var rammet av høy dødelighet.

Forløp

Det første laboratoriebekreftede tilfelle i Norge ble rapportert 26. februar, da en kvinne fra Tromsø kom tilbake fra Kina. Dagen etter ble det rapportert tre nye tilfeller; to i Oslo og ett i Bærum. To av tilfellene hadde bragt smitten med hjem fra et vintersportssted i Nord-Italia. Alvoret begynte å melde seg da en øyenlege ved Ullevål sykehus, som også hadde vært i Italia, ble syk etter å ha hatt konsultasjoner med en rekke pasienter over flere dager. 1. mars ble øyeavdelingen stengt, da det ble kjent at ytterligere to ansatte var smittet.

I de etterfølgende dager grep smitten raskt om seg, og 11. mars var antall påviste smittetilfeller nasjonalt kommet opp i 912, hvorav 206 var i Oslo. Samme dag innførte byrådet beredskapsnivå 3, bl.a. med sentral kriseledelse (SKL) i rådhuset og innføring av flere tiltak: arrangører måtte søke om å gjennomføre arrangementer med mer enn 100 deltakere; forbud mot alle arrangementer med mer enn 500 deltakere, innendørs og utendørs; krav om 1 meters avstand på utesteder, serveringssteder, forsamlingslokaler og arenaer.

Norges første corona-dødsfall inntraff på Oslo universitetssykehus dagen etter, torsdag 12. mars. Samme dag innkalte regjeringen til pressekonferanse der «drastiske tiltak» (statsministerens formulering) ble presentert. De angivelig mest inngripende tiltak innført i fredstid i Norge var bredt politisk forankret, og ble lansert som en nasjonal dugnad for å sikre liv og helse. Ambisjonen var å begrense utbredelsen av viruset mest mulig inntil en vaksine var utviklet og en tilfredsstillende andel av befolkningen var vaksinert.

Mellom 12. mars 2020 og 9. mai 2022 — da Oslos teststasjoner stengte dørene — var byen gjennom fire smittebølger, tre nedstengninger og like mange gjenåpninger. 2. juledag 2020  ble en beboer på Ellingsrudhjemmet, den første som ble coronavaksinert i Norge. Tre uker senere fikk han andre dose, og var dermed også den første som ble fullvaksinert. Vaksinasjonsprogrammet prioriterte først sykehjemsbeboere og så etter alderskategori og risiko for alvorlig forløp. Vaksinasjonsprogrammet var lenge hindret av mindre leveranser enn forespeilet, og vaksiner av type AstraZeneca kom i sterk miskreditt etter flere rapporterte dødsfall og en serie tilfeller av alvorlige bivirkninger. Vaksinen ble tatt ut av det norske vaksinasjonsprogrammet. Høsten 2021 var mer enn 70% av landets befolkning fullvaksinert.

Oslo forble nominelt (antall smittetilfeller) og i smitterate praktisk talt hele tiden landets hotspot. Smitteverntiltakene var derfor i perioder mer vidtgående i Oslo enn i resten av landet.

Befolkningen ble satt på harde prøver. Mange opplevde dødsfall og alvorlig sykdom i nær familie. Med en høy andel av enpersonshusholdninger var det mange som opplevde de vidtrekkende sosiale begrensninger som tyngende. Familier med barn hadde sine utfordringer, da skoler og barnehager i lange perioder var nedstengt og barna var henvist til å være hjemme i arbeidstiden. Mobiliteten ble sterkt redusert, dels pga begrensninger i bruken av kollektivtrafikk: Kollektivtrafikken ble opprettholdt primært for at folk med samfunnskritiske funksjoner skulle komme seg på jobb. Næringslivet, spesielt publikumsavhengige bransjer som butikker og serveringssteder, opplevde svært utfordrende forhold. Mange forretninger og utesteder opplevde mer eller mindre totalt inntektsbortfall, og konkurser rammet og truet et stort antall bedrifter.

Koronaviruset gjorde at man ikke kunne bruke alle seter og ståplasser på trikker, busser og tog i Oslo. Her fra et tog mellom Oslo S og Holmlia, høsten 2020. Foto: Astrid Des Rosiers

Debatten rundt tiltakene

Da første runde av tiltak ble satt i verk, var det liten tvil om berettigelsen. Tiltakenes alvorlighetsgrad til tross var det imidlertid enkelte som mente at de ikke gikk langt nok. Markant blant kritikerne var en lege og forsker ved Oslo Universitetssykehus, Gunhild Alvik Nyborg, som ble intervjuet i 33 minutter av Fredrik Solvang på «Debatten» 17. mars. Hun hevdet at Oslo syntes å være det sted i verden med raskest økning i antall smittede pr. innbygger, at antall smittede økte eksponensielt, og hun motsa ikke Solvang da han resonnerte seg frem til 150.000 døde nordmenn ut fra italienske dødstall. Hun mente spredningen av viruset var ute av kontroll og tok til orde for full isolasjon etter kinesisk modell.

Alvik Nyborg ble sterkt kritisert bl.a. av sosiologen Kjetil Rolness, som etterspurte legitimiteten av å «fylle nesten hele sendetiden til landets ledende debattprogram med en alarmistisk, repetitiv monolog fra en person som er like skråsikker som hun er omtrentlig med fakta, resonnementer og sammenligninger». Han fant det sterkt kritikkverdig at NRK lot henne undergrave tilliten til helsemyndighetene i over en halv time før motstemmene kom til orde.

Gruppen med desidert høyest dødelighet var ikke uventet sykehjemspasientene. Mange pårørende opplevde det som en stor tilleggsbelastning å være helt avskåret fra å besøke sine gamle. Kritikken mot det totale besøksforbudet ble bl.a. målbåret av journalisten Aslak Bonde, som mistet sin 96 år gamle demente mor uten å ha fått anledning til å besøke henne før i terminalfasen. Han spurte hvorfor det ikke på et tidlig tidspunkt hadde vært mulig å improvisere frem smittefrie besøksarenaer som kunne sikret en viss kontakt mellom pårørende og pasienter, smittede såvel som friske.

En tredje diskusjon dreide seg om vanskeligstilte barn. Røde Kors og Krisesentersekretariatet var blant dem som uttrykte sterk bekymring over at stengte skoler innebar bortfall av et fristed fra vold og omsorgssvikt. Man fryktet at nedstengningen ville ha store omkostninger for disse barna. For å opprettholde tilbudet til voldsutsatte, valgte regjeringen å definere krisesenteransatte som nøkkelpersonell, for slik å sikre dem retten til å ha egne barn i barnehage og på skole.

Mens forståelsen var nær unison for første runde med restriksjoner, var motstanden betydelig da de ble strammet til igjen etter lenge å ha vært lempet. Flere bransjer som anså seg lite rammet av smitte, hevdet tiltakene rammet uforholdsmessig hardt. Byrådet hevdet imidlertid å basere tiltakene på et tallgrunnlag som reflekterte høye smittetall blant f.eks. servitører. Arbeiderpartiet fremmet et forslag for Stortinget om en støtteordning til bedrifter som var hardt rammet av lokale smitteverntiltak, men 10. desember 2020 avviste Stortinget forslaget. Kommunalminister Astrup hadde i forkant av dette vakt storm ved å oppfordre Oslo kommune til å senke den lokale eiendomsskatten for slik å avlaste bedriftene.

Det ble fra flere hold påpekt en disproporsjonalitet mellom dødelighetsraten (for samfunnet som helhet var den svært lav – bare 0,12 prosent av alle smittede var døde av eller med sykdommen pr. primo desember 2020) og restriksjonenes konskekvenser. Det syn at kuren var hardere enn sykdommen, hadde mange fortalere. Journalist Joakim Lund spurte om det var rimelig at hensynet til liv og helse skulle gå foran nærmest alle andre samfunnshensyn — særlig med tanke på at tiltakene i seg selv var i ferd med å utfordre den psykiske helsen til deler av befolkningen.

I slutten av januar 2021 ble det reist kritikk mot Integrerings- og mangfoldsdirektoratet for manglende fremgang med å redusere smittetrykket blant innvandrere. Fortsatt var over halvparten av norske koronapasienter født i utlandet, og også norskfødte med utenlandsfødte mødre var betydelig overrepresentert. For Oslos del innebar dette at bydeler med høy innvandrerandel hadde et vesentlig høyere smittetrykk enn øvrige bydeler.

Mens tilgangen på vaksiner var begrenset, var også vaksinasjonsprogrammets prioriteringer gjenstand for debatt.  

HHEN