Heggholmen

Heggholmen, liten øy, 40 daa, forbundet med Gressholmen med et smalt eid. Tidligere klostergods som har tilhørt staten siden reformasjonen. Heggholmen tilhører fra 2004 bydel Gamle Oslo. På nordspissen av øya ligger Heggholmen fyr. Øya, bortsett fra de bebygde områdene, ble fredet som naturreservat i 2008, se Heggholmen naturreservat.

I 1827 ble det mellom styrmann Svend Iversen og havnevesenet opprettet en kontrakt som gav havnevesenet rett til å anbringe en fyrlampe i Iversens hus på Heggholmen, mot at Iversen for dette, og for pass av fyret, fikk en årlig godtgjørelse. Nåværende fyrbygning med fyrvokterbolig ble oppført 1876. I 1928 omlagt til elektrisk drift, automatisert 1959, fyrvokterstillingen inndratt 1972.

I 1893 ble linoljefabrikken Hægholmen Kemiske Fabrik etablert ytterst på sørvestsiden av øya. Etter konkurs året etter ble fabrikken overtatt av Christiania Dampoliemølle som anla et maling- og lakkfabrikkanlegg her. Sporene til en trallebane fra denne bedriften er fortsatt synlige på øya. Lilleborg Fabriker flyttet på 1800-tallet såpekokeriet sitt fra Sandaker til Heggholmen etter klager fra naboene over lukten fra fabrikken, senere også sin produksjon av vegetabilske oljer. I 1909 overtok Lilleborg aksjemajoriteten i Christiania Dampoliemølle og fortsatte driften under dette navnet. Ti år senere brant denne fabrikken ned til grunnen, men ble senere gjenoppbygd i mur.

Lilleborgs drift på Heggholmen ble avviklet i begynnelsen av 1960-årene, fabrikkbygningen i tegl som lå nær flyplassen på Gressholmen, er revet, men en arbeiderbolig (toetasjes svalgangshus), en funksjonærbolig, en skolebygning og en disponentbolig i sveitserstil er fremdeles meget godt bevart som del av industrimiljøet her ute. Disponentboligen benyttes av Lilleborg fabrikker som feriehjem. Fundamenter fra industriaktiviteten er fremdeles synlige i terrenget.

Under krigen var Gressholmen tysk militært område, og funksjonærboligen på Heggholmen var rekvirert av tyskerne til innkvartering 1940–45.