Oslomålet

Oslomålet, dialekter og språk i Oslo.

Det tradisjonelle Oslomålet er preget av en markert deling i to varianter, som er blitt utviklet på forskjellige måter, og som har hatt og har forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene varianten har språklig slektskap med andre østnorske dialekter, dels innlandsmål, dels kystmål. Den betegnes helst folkemålsvarianten, tidligere også «Vika-mål», etter bydelen Pipervika. Den andre varianten kan betegnes riksmålsvarianten, også (særlig tidligere) kalt 'dannet dagligtale'. De to variantene griper noe over i hverandre, innenfor begge er det rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon. I de siste tiårene har også oslomålet blitt påvirket av språkelementer hos de store innvandrergruppene (multietnisk norsk).

Folkemålsvarianten

har tradisjon langt tilbake i tiden, selv om det er uråd å si når oslomålet har skilt seg ut som egen dialekt. Skrifttradisjonen kan følges fra ca. år 1200, men må være eldre enn det. Den viser likevel ingen klare dialekttrekk før mot slutten av middelalderen. I løpet av 1500-tallet må enkeltdialekter være utviklet, men målet i Oslo har antagelig vært temmelig likt målet i nabobygdene. Flytting av byen etter nedgangstidene og den store brannen 1624 har neppe hatt noen særlig språklig virkning. Mellom 1850 og 1900 hadde oslomålet en stor ekspansjon som følge av den veldige folkeøkningen i byen. Trass i stor tilflytting synes bymålet å ha holdt seg temmelig stabilt. I nevnte tidsrom ble folkemålsvarianten brukt i alle typiske arbeiderstrøk, Pipervika, Vaterland, Grønland og andre østlige arbeiderbydeler.

Folkemålsvarianten har flere østnorske språkdrag. Språklig sett står den i en mellomstilling mellom innlandsmål (Ringerike, Romerike) og kystmål (Øst- og Vestfold), men det er usikkert om det skyldes påvirkning eller byens geografiske beliggenhet. Tilknytning til innlandet viser endelsen a i flertall (biler – bila, tak – taka, hender – henda), mot kystmålene peker fortidsformer som kasta, henta (innlandsmål -e). Et karakteristisk trekk som er felles østnorsk, er den faste vekslingen mellom endelsesvokalene e og a i tostavelsesord, særlig infinitiv og tostavelses hankjønnsord, f.eks. sitta, stega, samma, men kaste, gryte, bjelke. Et annet trekk er fast plassering av trykk på første stavelse (også i lånord): stasjon, pollti, ban(n)an, likedan sammentrekking og trykkplassering i forbindelsen av verb + utfyllingsord: gå-ut, ha-på-seg, jæi har tatt-n-me. I bestemt form av hunkjønnsord brukes -a (jenta, boka) vekslende med -en, i fortidsformer av de vanligste svake verb -a (kasta, fløtta), vekslende med -et. Karakteristisk er ellers bruken av tykk l, i enkelte ord i variasjon med r: gål/går, hal/har (gård, hard). Blant de personlige pronomen finnes formene hu og svaktrykksformen a (jæi så a) og den fremhevende (emfatiske) formen henner (henner er rar), videre flertallsformen døm. Pronomen med d får ofte r når de har svakt trykk: ska røm, ji ræi. De gamle diftonger er i det store og hele beholdt, uttalen er nærmest æi, æu (æv), øy.

Folkemålsvarianten har i nyere tid bredt seg til drabantbyene, og har også en viss innflytelse andre steder på Østlandet.

Riksmålsvarianten

er utviklet nokså sent, grunnlaget ble vesentlig lagt på 1700-tallet. Det var et dansk-norsk blandingsspråk: norsk uttale basert på dansk skrift, som ble brukt av embetsmenn og høyere borgerskap. Språkvarianten synes å ha fått fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenheng fjernet seg mer fra folkemålet. På 1900-tallet ble likevel en del eldre (danske) trekk trengt ut (eks. børn, nogen, nøgle), noen rester av skriftuttale finnes ennå (farve, have, venninde). Riksmålsvarianten har bare to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, bare enkelte ord kan få endelsen -a (jåla, Marka, hytta). Flertallsformer av substantivene ender på -er/-ene. I verbenes fortidsformer brukes ikke -a (kastet, krevet), likeledes sjelden -de. Tykk l brukes sporadisk, fast bare i noen enkelte ord (vræl, pælme). De gamle diftonger er forenklet (sten, løs, røk). Riksmålsvarianten kan stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler, Nordstrandsplatået og villastrøkene i nabokommunen Bærum.

Etnolekter

I møtet mellom norsk og innvandrerspråk har det de siste tiårene oppstått etnolekter, en norsk talespråksvariant som er karakteristisk for språkbrukere fra en bestemt etnisk gruppe. Og når flere innvandrergrupper møtes med hver sitt språk og hver sin kulturbakgrunn, kan det oppstå en språkvariant som man kaller en multietnolekt. Dette finner vi i dag eksempel på i de multietniske miljøene i Oslo.

Ungdommene her snakker majoritetsspråket norsk på en «utenlandsk» måte. Denne måten å snakke på er ikke alltid et uttrykk for manglende kompetanse i majoritetsspråket norsk, men er å regne som et bevisst gruppespråk blant innvandrerungdom. Også en del norske ungdommer tar i bruk særtrekk fra en slik språkvariant.

Multietnisk norsk er en ungdomssjargong med mange innslag av lånord fra språk som opphavlig blir talt av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge. Fra urdu og punjabi hører vi lånord som baja (venn), tært (god, kul) og andre. Det arabiske ordet wolla eller wallah (lover ved Allah) er mye brukt. Andre eksempler er baosj (politi) fra berbisk, bodi (venn, kjæreste) fra punjabi, lalle (stjele) fra urdu, kæbe (jente, kvinne) fra berbisk og sjpa (pen, kul) fra berbisk/kurdisk.

Litteraturen

Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av H. Meltzer i 1860-årene (Politinotitser), senere hos Arne Garborg, Hans Jæger, Christian Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av blant annet av Olav Angell, Torill Thorstad Hauger, Tove Nilsen, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Per Petterson og Helene Uri. Litteratur på multietnisk norsk fikk et gjennombrudd på 2010-tallet, bl.a. skrevet av Maria Navarro Skaranger («Alle utlendinger har lukka gardiner», 2015) og Zeshan Shakar («Tante Ulrikkes vei», 2017).