Vippetangen
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykart
Vippetangen er en landtunge som ligger ytterst på Akersneset, sørvest for Akershus slott og festning, mellom Bjørvika og Pipervika. Havneanleggene på Vippetangen er et av få områdene i sentrale Oslo havn som fortsatt har havnevirksomhet, blant annet DFDS’ fergerute til Danmark, en kornsilo for mottak av matkorn og en cruiseskipterminal. I 2014 ble flere av Vippetangens eksisterende bygg og anlegg relatert til havnevirksomheten, klassifisert av bevaringsverdig verdi, spesielt blokkmurskaier med og fem bygninger oppført mellom 1915 og 1953.
Navnet Vippetangen skriver seg fra et fyranlegg fra 1600-tallet av vektarmprinsippet, der en lykt eller bålkurv var festet i enden av en vektarm (vippefyr). Senere ble muligens vippefyret erstattet med et steintårn med lykt, mens Vippetangen fyr, helt øst på neset, var i drift fra 1892 til 1905.
Historikk
Som følge av landhevingen ble den langstrakte grunnen sørvest for Akershus festning tørt land mot slutten av 1600-tallet, og festningen utvidet forsvarsverk på den nye tangen med Vippen bastion, senere kalt Ekserserbatteriet og deretter Strandbatteriet. Ytterst på Vippetangen skal det tidligere ha vært et militært rettersted. Omkring midten av 1800-tallet var det steinhuggeri på Vippetangen, der fangene fra Akershus landsfengsel blant annet hugde sokler til byens monumenter, løvene ved Stortinget, trapper og søyler til Trefoldighetskirken og Youngstorgets basarhaller. En rekke offentlige sjøbad ble etablert på Akershusneset i løpet av 1800-tallets siste halvdel, rett nedenfor Prins Carls bastion lå det militære badehuset. Videre utover neset lå studentbadehuset Sjølyst og det private herrebadet Hygea, og lengst mot øst Iduna, et kommunalt badehus for kvinner. I forbindelse med utvidelsen av havneområdet på Vippetangen, ble badehusene revet med Iduna som det første i 1899. Fra midten av 1700-tallet mistet Akershus festning sin militære betydning. Staten overdro hele festningens strandlinje fra Revierbryggen i Bjørvika til innerst i Piperviken til Kristiania kommune i 1897 og det ga byen muligheten til å gi havnen en lenge tiltrengt utvidelse.
Den 25. november 1905 gikk den nye norske konge, Haakon 7, i land på det nye havneområdet Vippetangen sammen med dronning Maud og lille prins Olav. I anledning dagen var det reist en større mottakelsespaviljong ved Fiskehavna. Denne begivenheten er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt på Skur 38 (mot Pipervika).
Da Revierhavnens Båtforening flyttet til Hovedøya ble en motorbåtrute etablert fra Vippetangen i 1906, senere kom det nye fergeruter til øyene i byens umiddelbare nærhet. Fra april 1917 ble ruten til Hovedøya drevet med små motorbåter i regi av selskapet Holm & Bøe, som senere endret navn til Oslo-Fergene AS. Frem til våren 2015 gikk rutetrafikken fra vestsiden av Utstikker 3, deretter ble trafikken flyttet til Rådhusbrygge 4 i Pipervika. Fra 1. november 2021 ble driften av Ruters øybåttilbud overført fra Oslo-Fergene til Boreal Sjø AS, som fra nyåret 2022 setter i drift det første av fem nybygde utslippsfrie, elektriske båter.
Brygger og anlegg
Utbyggingen av Vippetangen til havneformål startet i april 1899. Deler av festningsanlegget ble revet og det ble foretatt store utfyllings- og planeringsarbeider. Frem til 1911 ble Vippetangen utviklet til et moderne havneområde med brygger, lager- og ekspedisjonsskur og jernbanespor, som dekket skipsfartens behov for effektiv lasting og lossing mellom skip og kai. Havneanleggene ble tidlig supplert med laste- og losseutstyr, blant annet fikk Utstikker 2 havnens første skinnegående stykkgodskran. Et jernbanespor, den såkalte havnebanen som sto ferdig i 1907, ble anlagt rundt foten av Akershus festning og bandt sammen Øst- og Vestbanestasjonene.
