Brannfjell
Høydedrag øst og sør for Ekebergsletta, 207 moh, utlagt som naturpark. Navnets opprinnelse er uviss. Stedsnavn med ’brann’ har ofte sammenheng med at området har vært utsatt for skogbrann, men ingen kilder gir opplysninger om slikt her. Navnet kan også ha opphav i baunen som i tidligere tider brant på den østenforliggende kollen Ryen varde.
Langs randen av Brannfjell lå flere av husmannsplassene under Ekeberg gård, bl.a. Ekeberglien (nord for Sanitetshyttene), der den kjente signekonen Anne Brannfjeld bodde 1865–72; rester av steinmur som markerer utkanten av plassen, kan fortsatt sees. Både etter plassen Brannfjeld (bak Sanitetshytte nr. 3 sørfra) og Nylendet (nord for krysset Sandstuveien/Erlendstuveien) finnes fortsatt rester av grunnmurer. 1918–19 oppførte Norske Kvinners Sanitetsforening 10 små hytter langs vestskråningen av Brannfjell, finansiert av salg av julemerker, og 1925 ble ytterligere 9 noe større hytter tatt i bruk. De siste hyttene var en gave fra Oslofolk i USA ved byjubileet, og alle hyttene ble brukt som sommerboliger for tuberkuloserammede. En av hyttene er senere revet, de øvrige ble 1992 overtatt av Oslo kommune, som leier dem ut. Nord for plassen Nylendet lå i 1920-årene Verdens Gangs solkoloni, en feriekoloni som gav lys- og solbehandling til «blodfattige og svakelige smaapiker». Bygningen er senere revet.
Gjennom tidene har det vært ulike militære installasjoner på Brannfjell; fundamenter etter artilleristillinger (trolig fra første verdenskrig) kan fortsatt sees sørøst på høydedraget, og ved dammen Svarta opprettet den tyske marinen 1940 to store radiosendere og en mindre; anlegget ble overtatt av Forsvaret etter krigen. Mastene ble revet i 1990-årene og en ny oppført av Telenor. Brannfjell er et populært friluftsområde med turstier og lysløype. Hoppbakken Brannfjellbakken ble reist 1979 til erstatning for de gamle Bækkelagsbakkene.