Byfornyelse
Arbeidet med å ruste opp boligområder i eldre bydeler til forskjell fra totalsanering og nybygging. Planer om rehabilitering og en viss sanering av gammel leiegårdsbebyggelse forelå allerede fra 1930-årene, da store deler av Vika ble sanert ved utbyggingen av Rådhuset. Krigen og ikke minst byutvidelsen 1948 førte til at planene ble liggende. I 1960-årene ble det gjennomført flere større saneringsprosjekter (Vestre Vika, Vaterland, Enerhaugen), og fra 1977 vedtok kommunen byfornyelse av om lag 30 000 boliger. Disse ble i 1980-årene utbedret til såkalt 30-årsstandard, dvs. at bygningene og leilighetene blir modernisert til en boligstandard som skal holde for minst 30 år fremover. De viktigste byfornyelsestiltakene var installasjon av bad og wc i hver leilighet, modernisering av kjøkken, opplegg av nytt elektrisk anlegg og forbedring av isolasjon når det gjelder varme, lyd og brannsikkerhet. I tillegg ble boligarealet øket ved at flere små leiligheter ble slått sammen, noe som igjen medførte færre boenheter, og utearealene ble opprustet.
Arbeidet med byfornyelsen i 1980-årene ble organisert gjennom to selskaper, Oslo Byfornyelse A/S og Grønland Byfornyelse A/S. Etter den sterke prisveksten på boliger i slutten av 1980-årene fikk begge selskapene problemer og ble avviklet. Imidlertid satt beboerne igjen med regningen for byfornyelsen. Flere av de fornyede borettslagene fikk store betalingsproblemer, og leilighetene var nesten umulige å selge ettersom fellesgjelden ofte var større enn markedsprisen. I 1994 fikk beboerne med Stortingets hjelp slettet deler av gjelden.
Byfornyelsesarbeidet tok seg opp igjen fra slutten av 1990-årene, og arbeidet er fra 2001 organisert gjennom Eiendoms- og byfornyelsesetaten. De viktigste prosjektene på 2000-tallet har vært opprustningen av de fire kvartalene på Meyerløkka, avgrenset av Langes gate, Frimanns gate, Ullevålsveien og Nordahl Bruns gate.