Trolleybusser
Elektriske busser, i bruk på enkelte linjer i Oslo 1940–68. Kjørestrømmen (600 V likestrøm) ble hentet gjennom to karakteristiske følehornlignende strømavtakerstenger på vogntaket, som slepte oppunder elektriske luftledninger 4–5 m over gateplanet. Byens første trolleybusslinje ble satt i drift mellom Rodeløkka og Hans Nielsen Hauges plass 17. desember 1940. På grunn av den lave spesialtaksten ble ruten (linje 17) kalt «femøringen». Busslinje 21 (Carl Berners plass–Skillebekk) ble elektrisk desember 1943. I Bussgarasjen på Bjølsen ble det drevet en flymotorfabrikk i kjelleren, og i august 1944 ble denne sprengt i en sabotasjeaksjon. Seks av de 11 trolleybussene falt ned i kjelleren og fikk til dels store skader (se Bjølsenhallen). Derfor ble den korte linje 17 nedlagt for å prioritere den langt viktigere 21. Etter krigen fant man ut at trolleybusser var verdt å satse på, og det ble bestemt at hele Sporveiens bussnett skulle elektrifiseres. Linje 20 (Galgeberg–Majorstuen) fulgte 1947. Linjene 18 (Ekeberg Hageby–Bjølsen) og 24 (Stortorvet–Tåsen) ble omlagt til trolleybussdrift i henholdsvis 1950 og 1955. Dermed hadde linjenettet nådd sin største utstrekning: 28,6 km. Vognparken bestod på det meste av 72 trolleybusser, hvorav 51 hadde elektrisk utstyr fra Vickers, de øvrige fra NEBB. Effekten varierte mellom 95 og 105 HK. Alle bussene var bygd ved Strømmens Værksted. Linje 20 var opprinnelig en ringlinje og det ble også hengt opp en del kjøreledning på resten av ringen. Også oppover Svartdalsveien ble det hengt opp ledning som aldri kom i bruk. Allerede fra 1961 ble trolleybussnettet gradvis nedlagt.. Oslos siste trolleybuss gikk i trafikk på linje 20 vinteren 1968.