Sjursøya
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartLigger sørøst for Bleikøya og er i dag landfast. Den var tidligere en vakker, kupert øy og hadde 220 arter blomsterplanter og bregner. Sjursøya er sannsynligvis oppkalt etter en Sigurd (Sjur) eller Sivert som har bodd på øya i eldre tid. Den tilhørte i middelalderen Mariakirken i Oslo. Gårdsbruket Sjursøya, gnr. 199, ble skilt ut fra Jomfrubråten 1752. I gammel tid bodde det en fiskerfamilie på øya. Omkring 1800 ble det oppført et hus, visstnok etter tegninger av militærarkitekten Benoni Aubert, som senere kjøpmann H. P. Petersen eide. Først i annen halvdel av århundret skjøt bebyggelsen fart, og allerede i 1870-årene var alle tomter opptatt. På den østre del av øya var det nåleskog, og på det høyeste punkt var det reist et utsiktstårn.
Ved en internasjonal havnekonkurranse i 1915 om planer for den videre utbygging av havnen inngikk Sjursøya som en viktig del, og øya ble i 1920 innkjøpt av Oslo kommune for havnekassens regning. Arbeidet med utsprengningen av øya ble satt igang i februar 1921 som nødsarbeid med 150 mann direkte under havneingeniørvesenets ledelse. Til enkelte tider ble det beskjeftiget opptil 1500 mann i to skift. Utsprengningen var ferdig i 1934, og det ble sprengt ut ialt ca. 900 000 m3 fast masse. Øya ble planert og gjort landfast. Innlemmet i byen 1938. Ved okkupasjonen i 1940 ble hele Sjursøya etter hvert beslaglagt av det tyske luftvåpen, som hadde forlegninger og depoter her. På vestre del av Sjursøya, Sjursøymoloen, holdt Gassverket til. Øst for Gassverket ligger havnevesenets verksted, tatt i bruk 1959. På den søndre del av Sjursøya ligger også Havnestasjonen, brannstasjonen for Oslo havn. Om de øvrige kaianlegg på Sjursøya, se Sjursøykaiene.