Isvekking

Revisjon per 23. mai 2019 kl. 14:40 av KAT (diskusjon | bidrag)

Isvekking. Å «vekke» isen vil si å hugge eller sage en råk. Før i tiden var skipsfarten på Kristiania overveiende sommerfart. Havna og deler av fjorden frøs til i november–desember, og isen kunne bli liggende til langt ut i april. De fleste av skipene ble lagt opp på Bjørvika og frøs inne for vinteren. Det hendte at skip losset ved iskanten helt ute i fjorden ved «Ringene» ved Heggholmen, hvor det var fortøyningsringer i fjellet. Opprinnelig måtte de enkelte skip selv ordne med losene for å få laget råk i isen. Men fra 1848 ble det avsatt et beløp på havnevesenets budsjett til isvekking. Isvekkingen ble bortsatt på akkord til losene, som var rustet med hver sin ispil som var ca. 1,5 m lang. Arbeidet startet med å stikke ut råken. Med ispilene hugget man gjennom isen en renne på hver side av råkens bredde. Isen kunne være 40–50 cm tykk innerst i fjorden, og det var et slit å hugge råkens kanter. Deretter ble isflakene inne i råken hugget på tvers så de ble passelig store til å duves. Under duvingen stod en del av mannskapet på flaket og tok tak med bommer under den faste iskanten og tvang kanten av flaket ned. Samtidig var tau med klavekroker huket om den andre kanten av flaket, og mannskapet på isen dro til så flaket skjøt seg inn under isen. De som stod på flaket, måtte holde seg der til siste øyeblikk for å rykke det ned under vannet. I 1867 ble Christiania Is- og Bugser-Dampskibselskap dannet, og i flere vintre søkte selskapet med dampskipene «Pluggen» og «Basken» å holde passasjen åpen. Senere overtok havnevesenet selv isbrytingen ved hjelp av sin egen bukserbåt «Odin» og leide fartøyer. I 1878 anskaffet havnevesenet isbryteren «Mjølner», og siden den tid var farten på Kristiania åpen hele året.