Oslo Domkirke

Oslo domkirke fotografert i 1880-årene. Den het den gang Vår Frelsers Kirke. - Foto ukjent fotograf / Public Domain

Oslo Domkirke, Stortorvet 1, hovedkirke for Oslo bispedømme i Domprostiet. Kirken ble oppført 1694–99 og var frem til midten av 1800-tallet byens eneste sognekirke. Den het til 1950 Vår Frelsers kirke og har en dominerende plass ved Stortorvet. Det høye, kobberkledde spiret kan sees fra store deler av byen. Dette er byens kirkelige storstue; her foretas kongelige brylluper og begravelser.

Kirken ble et spesielt møtested i tiden etter 22. juli-terroren i 2011. Det ble holdt åpen kirke og sørgegudstjeneste i kirken, og utenfor ble det et hav av blomster. I Domkirkeparken ble skulpturen «Jernrosene» avduket 2019 til minne om ofrene for terroren 22. juli 2011.

Kirkens eksteriør er i dag preget av arkitekt Alexis de Chateauneuf som foretok en større restaurering 1849-50. Tårnet ble påbygd og forsynt med et spir i renessansestil som siden har vært karakteristisk for kirken, og tre av inngangene fikk gotiserende portaler i granitt. Den hollandske mursteinen som opprinnelig ble brukt, var ikke lenger å få tak i, og man kan tydelig se hvor tårnet ble påbygd. (Samtidig ble det innvendige i kirken omformet til nygotikk som ble fjernet i 1950.) Et ledd i monumentaliseringen av kirken var også anlegget av basarrekken omkring den gamle brannvaktbygningen i 1840- og 1850-årene. Kirkens bronsedører med motiv fra Saligprisningene (Matt. 5) er laget av Dagfin Werenskiold i 1938.

Interiør

Innvendig har kirken i dag preg av restaureringen som ble fullført 1950 under Arnstein Arnebergs ledelse. Han tilbakeførte inventaret fra før 1850: prekestolen (1699), altertavlen (1700) og døpefonten (1726). Et nytt oktogonalt kapell ble oppført. Den omstridte himlingsdekoren med motiv fra Trosbekjennelsen er utført av Hugo Lous Mohr 1936-50, de 7 glassmaleriene i koret av Emanuel Vigeland (1910–16), og de 16 glassmaleriene i grisaille (gråtoner) i tverrskipene av Borgar Hauglid (en gave til kirken i 1952). De tre store 1600-talls lysekronene er fra Hellig Trefoldigheds Kirke. I søndre sideskip står en stor sølvskulptur med nattverdmotiv av Arrigo Minerbi (til kirken 1930). Mariaskulpturen ved døpefonten er av Turid Angell Eng (1997), og kirken eier i tillegg til eldre kirketekstiler også nyere av Anne-Lise Alsing. To engelske glassmaleriene i øst (1903).

Domkirken har tre moderne orgler. I 1985 ble det bygd et kisteorgel, og i 1996 fikk kirken et nytt kororgel med 16 stemmer. Det nye hovedorgelet med 53 stemmer ble ferdig 1997 i forbindelse med kirkens 300-årsjubileum. Alle tre orglene er produsert hos Ryde & Berg. I forbindelse med det nye orgelet ble orgelfasaden fra 1729 tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge.

Storklokken i tårnet veier 1600 kg og er omstøpt seks ganger. Den hang opprinnelig i Hellig Trefoldigheds Kirke, etter tradisjonen flyttet dit fra Sankt Hallvardkatedralen. Klokkestolen bærer i tillegg tre mindre klokker som opprinnelig også skal ha tilhørt Hellig Trefoldighets Kirke: Tolvklokken på 800 kg merket 1688 Meyer, Seksklokken på 450 kg merket Rønning 1774 og femklokken på 250 kg med innskrift Troschel 1760. I 2002 fikk kirken et nytt klokkespill gjennom en gave fra disponent Ørnulf Myklestad. Klokkespillet har 48 klokker, og instrumentet favner fire oktaver.

I tårnet er det et rom der det var brannvakt 1861–1902. Dette rommet ble restaurert og åpnet for publikum i 1990.

I sakristiet ble det under restaurering i 1963 avdekket enestående, gamle 1700-talls takmalerier. Her henger også bispeportetter fra reformasjonen til i dag. Kirken har også en krypt, et opprinnelig gravkammer med 42 gravplasser, der bl.a. Bernt og Mathia Anker ligger begravet sammen med et ukjent antall barn og voksne fra andre familier, bl.a. familien Collett, og i et eget kapell er familien Hausmanns sarkofager. Også gravsteiner fra Hellig Trefoldighets kirke ble flyttet hit og tatt vare på. Krypten ble restaurert i 1992.

Historikk

Kirken ble oppført på en fjellknaus mellom Store og Lille Voldport, i østenden av det senere Stortorvet. Grunnsteinen ble nedlagt 1694, og bygningen ble reist som en korskirke med stort vesttårn som foreløpig ble avsluttet med et enkelt pyramidetak. Teglsteinsmuren ble oppført med stein fra Nederland og skiftene malt vekselvis gule og røde, slik det var vanlig i Christiania. Innviet av biskop Hans Rosing allehelgensdag 7. nov. 1697 og gitt navnet Vor Frælsers Kirke. Et kapittelhus som i dag er sakristi, ble oppført 1699. I tårnfoten er det innmurt en stein som må komme fra en av kirkene i det gamle Oslo, sannsynligvis fra Sankt Hallvardkatedralen: Mennesket i midten blir angrepet av en løve og en drage.

1699–1700 kom altertavle og prekestol på plass, påbegynt av en ukjent nederlandsk mester og avsluttet av norske treskjærere i akantusstil. Domkirkens første orgel sto ferdig i 1702 og var en gave fra general Caspar Hausmann, som også ligger begravet i krypten. Men allerede i 1727 kom det et nytt monumentalt barokkorgel med 46 stemmer, bygd av Lambert Daniel Karsten. I 1720-årene ble interiøret fullført: en rikt utstyrt korskranke med messingsøyler og friskulptur (komponert av Claus Scavenius), langs veggene gallerier og lukkede stoler. Et engelsk tårnur, montert 1718, er nå antakelig landets eldste kirkeur i drift. Himlingen ble dekorert med skymaling.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet ble mye av inventaret fjernet eller skiftet ut. 1849–50 gjennomførte arkitekt Alexis de Chateauneuf en stor ombygging restaurering og omformet det barokke interiøret til nygotikk. Christiania Sparebank, som var kirkens trofaste støtte så lenge den eksisterte (også som Oslo Sparebank), påtok seg å bekoste hele restaureringen av eksteriør og interiør. Inne i kirken ble det gamle barokkinventaret fjernet, så nær som orgelprospektet og lysekronene. Taket ble pusset og forlenget nedover murkronen, slik at det fikk et mer gotisk hvelvpreg, og det fikk et nettverk av ribber. Det nygotiske interiøret stod ferdig høsten 1850. Restaureringen ble senere karakterisert som mislykket, og kirken ble beskrevet som en stilistisk bastard, mørk og trist.

I 1903 fikk østvinduene på hver side av altertavlen to glassmalerier utført av engelske kunstnere med fremstillinger av korsfestelsen og oppstandelsen. 1910–16 fikk de andre vinduene i koret og nordre tverrskip 8 glassmalerier utført av Emanuel Vigeland med motiver fra Jesu liv, 1930 sølvskulptur med nattverdmotiv ved Arrigo Minerbi, 1938 nye bronsedører av Dagfin Werenskiold og 1936–50 ny, omstridt himlingsdekor ved Hugo Lous Mohr. Under arbeidet med takmaleriene ble de gamle skymaleriene skrapt vekk og takpanelet sparklet som underlag for de nye maleriene, noe som senere har ført til avflassing og diskusjon om hva som kan og bør gjøres med taket. Under en restaurering 1948–50 ved arkitekt Arnstein Arneberg, ble inventaret fra før 1850 (døpefont, altertavle og prekestol) ført tilbake og de engelske glassmaleriene gjenmurt, slik at barokkaltertavlen skulle komme bedre til sin rett.

Kirken ble gjenåpnet 15. mai 1950 og gitt navnet Oslo Domkirke.

Domkirken var i mange år preget av forfall og stengte 2006. Den gjenåpnet i 2010 etter omfattende rehabilitering, bl.a. ble bærende konstruksjoner i tak og tårn fornyet og spiret fikk ny kobberkledning. Innvendig er de to engelske glassmaleriene i koret igjen gjort synlige. Under rehabiliteringsperioden, da kirken var stengt, avviklet Oslo Domkirke sine kirkeaktiviteter i Trefoldighetskirken, det var også satt opp et gatekapell på plenen ut mot Karl Johans gate der det var anledning til lystenning og bønn, og til å skrive forbønnsønsker. Kapellet er flyttet og blitt til Bjørndal kirke.

Se også Vor Frælsers Kirkegaard.

Kongelige bryllup i kirken
21. mars 1929	Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha
29. august 1968	Kronprins Harald og kronprinsesse Sonja
25. august 2001	Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit