Fred. Olsen & Co.

Fred. Olsen & Co., Fred. Olsens gate 2, skipsrederi grunnlagt i Hvitsten i 1848 av brødrene Fredrik Christian Olsen (1815–75), Petter Olsen (1821–99) og Andreas Olsen (1826–93). Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (1857–1933), sønn av Petter Olsen, overtok i 1886 sine første to seilskip fra faren. Han bygde fra 1897 sine første dampskip ved Nylands Verksted i Oslo, og disse ble satt inn i rutefart på Nordsjøen. I 1899 ble kontoret flyttet til Oslo, fra 1903 i Prinsens gate 1 og fra 1917 i nåværende Fred. Olsens gate. Rederiet disponerer nå hele kvartalet mellom Tollbugata, Fred. Olsens gate, Prinsens gate og Strandgata. Rederiflagget er et hvitt splittflagg med blå diagonal stripe og en blå prikk på oversiden. Rederiets skorsteiner har vært sorte med bredt rødt bånd med rederiflagget, senere gule med rederiflagget og hvite og røde med rederiflagget. De fleste av rederiets skip har hatt navn på B: «Bretagne», «Bataan», «Borealis» osv.

Fred. Olsen ble raskt en av de ledende norske linjeredere med ruter også til Østersjøen, Sør-Amerika (Den Norske Syd-Amerikalinje), vestkysten av Nord-Amerika da Panamakanalen ble åpnet i 1914 og Middelhavet og Kanariøyene. Før den første verdenskrig disponerte rederiet 44 skip; 23 av disse gikk tapt under krigen, men i slutten av 1920-årene var tonnasjen kommet opp i 60 skip.

I 1916 ble det personlige firmaet Fred. Olsen endret til Fred. Olsen & Co. I 1917 fikk rederiet aksjemajoriteten i Akers mek. Verksted, en kontroll det hadde til 1985. Fred. Olsens sønner Rudolf Fredrik Olsen (1882–1951) og Thomas Fredrik Olsen (1897–1969) overtok som ledere av rederiet etter farens død i 1933. Før den annen verdenskrig hadde rederiet kommet langt i moderniseringen av flåten; den bestod da av 58 skip, hvorav 31 motorskip. tre skip ble senket vinteren 1939–40. og da Norge ble okkupert i 1940, ble 26 skip i norske havner holdt tilbake. 13 av disse forliste, blant disse var de moderne «Black Watch» og «Black Prince». Av de 29 skipene som befant seg utenfor det okkuperte omtådet, gikk 14 tapt, i alt mistet rederiet 28 skip, over halvparten av flåten, og 200 av rederiets sjøfolk mistet livet som følge av krigshandlinger. Ved kjøp og nybygginger klarte rederiet i løpet av få år å erstattet en stor del av skipene som gikk tapt, og rundt 1950 var antallet skip igjen oppe i rundt 50. Passasjertrafikken på Nordsjøen ble styrket med de nye søsterskipene «Braemar »og «Blenheim» fra begynnelsen av 1950-årene. I 1966 kom de nye kombinasjonsskipene «Black Watch »og «Black Prince» mellom Storbritannia og Kanariøyene og fergeservice i Nordsjøen. Den siste virksomheten ble senere utviklet til nåværende Fred. Olsen Cruise Lines. Tankfart, som rederiet drev fra 1929, var i mange år et viktig område, men rederiet solgte tankflåten sin i 1972/73.

Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (f. 1929), sønn av Thomas Olsen, overtok som leder i 1955, og i 1994 overtok hans nest eldste datter Anette Olsen (f. 1956) som innehaver av rederiet.

Fred. Olsen (den eldre) fikk bygd og bodde i Drammensveien 41, «Villa Fredly», oppført 1907 (ark. Ole Sverre). Huset som er oppført i nylouis-seize med innslag av jugend, ble tildelt Sundts premie 1908. Rudolf Olsen bodde i Drammensveien 80 d, en nybarokk villa som han fikk oppført i 1918 (ark. Ole Sverre). Nå brasiliansk ambassadørbolig.