Forskjell mellom versjoner av «Lovisenberg kirke»
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartLinje 1: | Linje 1: | ||
− | '''Lovisenberg kirke''' ble innviet 1912 (ark. H. Aars). Den bærer preg av å være bygget for sin eiers, [[Diakonissehuset|Diakonissehusets]] bruk, men er også menighetskirke i | + | '''Lovisenberg kirke''' ble innviet 1912 (ark. H. Aars). Den bærer preg av å være bygget for sin eiers, [[Diakonissehuset|Diakonissehusets]] bruk, men er også menighetskirke i St. Hanshaugen sokn i [[Domprostiet]]. Den ligger i [[Lovisenberggata]] 9, på området til [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS|Lovisenberg diakonale sykehus]]. Vestfronten med inngangspartiet og tårnet vender ut mot gaten. |
Kirken er bygd i nyromansk stil som en treskipet basilika (ark. Harald Aars) med 350 sitteplasser. Kirkens sidestilte tårn er plassert over galleritrappen i vestfrontens nordre side. Spesielle trekk knyttet til at den er bygget for diakonissenes bruk er en sidefløy for gamle og syke med mulighet til å komme inn en egen sideinngang. Fra dette stedet på nordsiden av koret kan man se alteret og prekestolen uten å bli sett av den øvrige menigheten. Et annet trekk ved kirken er at det som nå er dåpssakristiet på høyre side av hovedinngangen, opprinnelig var eget kapell for dåp der døpefonten i marmor hadde sin plass i en apsis. Det tredje trekket er at benkene har spesielt lavt ryggstø og bedre avstand mellom benkene enn reglene sa i 1912. Det er fordi det var knelebrett mellom benkene slik at diakonissene kunne knele og samtidig se alteret. Knelebrettene ble fjernet i slutten av 1940-årene, og døpefonten i marmor ble flyttet frem i koret omtrent samtidig. | Kirken er bygd i nyromansk stil som en treskipet basilika (ark. Harald Aars) med 350 sitteplasser. Kirkens sidestilte tårn er plassert over galleritrappen i vestfrontens nordre side. Spesielle trekk knyttet til at den er bygget for diakonissenes bruk er en sidefløy for gamle og syke med mulighet til å komme inn en egen sideinngang. Fra dette stedet på nordsiden av koret kan man se alteret og prekestolen uten å bli sett av den øvrige menigheten. Et annet trekk ved kirken er at det som nå er dåpssakristiet på høyre side av hovedinngangen, opprinnelig var eget kapell for dåp der døpefonten i marmor hadde sin plass i en apsis. Det tredje trekket er at benkene har spesielt lavt ryggstø og bedre avstand mellom benkene enn reglene sa i 1912. Det er fordi det var knelebrett mellom benkene slik at diakonissene kunne knele og samtidig se alteret. Knelebrettene ble fjernet i slutten av 1940-årene, og døpefonten i marmor ble flyttet frem i koret omtrent samtidig. |
Revisjonen fra 30. jan. 2020 kl. 13:11
Lovisenberg kirke ble innviet 1912 (ark. H. Aars). Den bærer preg av å være bygget for sin eiers, Diakonissehusets bruk, men er også menighetskirke i St. Hanshaugen sokn i Domprostiet. Den ligger i Lovisenberggata 9, på området til Lovisenberg diakonale sykehus. Vestfronten med inngangspartiet og tårnet vender ut mot gaten.
Kirken er bygd i nyromansk stil som en treskipet basilika (ark. Harald Aars) med 350 sitteplasser. Kirkens sidestilte tårn er plassert over galleritrappen i vestfrontens nordre side. Spesielle trekk knyttet til at den er bygget for diakonissenes bruk er en sidefløy for gamle og syke med mulighet til å komme inn en egen sideinngang. Fra dette stedet på nordsiden av koret kan man se alteret og prekestolen uten å bli sett av den øvrige menigheten. Et annet trekk ved kirken er at det som nå er dåpssakristiet på høyre side av hovedinngangen, opprinnelig var eget kapell for dåp der døpefonten i marmor hadde sin plass i en apsis. Det tredje trekket er at benkene har spesielt lavt ryggstø og bedre avstand mellom benkene enn reglene sa i 1912. Det er fordi det var knelebrett mellom benkene slik at diakonissene kunne knele og samtidig se alteret. Knelebrettene ble fjernet i slutten av 1940-årene, og døpefonten i marmor ble flyttet frem i koret omtrent samtidig.
Diakonissehuset ble grunnlagt av Cathinka Guldberg i 1868. I Moderhuset, bygget på Lovisenberg i 1880-årene og hvor diakonissene fikk sin teoretiske utdannelse, ble det innviet et kapell med 150 sitteplasser til gudstjenestlig bruk. Men dette viste seg snart å bli for lite, og i 1892 begynte innsamlingen til et byggefond for egen kirke. I 1905 fikk innsamlingsarbeidet større fart, og 25. september 1912 stod kirken ferdig. Innvielsen ble foretatt av stiftsprost Gustav Jensen. Kirken ble småkirkemenighet i 1940-årene og eget sokn fra 1.jan. 2006 til det ble slått sammen i storsognet Sentrum og St. Hanshaugen sokn i sept 2013.
Kirken er bygd av håndbanket norsk teglstein i dus rødlig farge med søyler i grorudgranitt. Tak og tårn er tekket med vosseskifer. Innvendig er panel og det øvrige treverket brunbeiset. Med dekorativ virkning er det anbrakt skriftsteder i gylne ornamentale bokstaver over koret og sideveggenes buer, tegnet av arkitekten. Glassmaleriene er utført (1946-72) av Maria Vigeland etter arkitekt Aars ønske. På kirkens alter står et håndskåret krusifiks fra Oberammergau, en gave fra en av husets første diakonisser. To vakre antependium, et rødt og et sort, er laget på Diakonissehusets tidligere parament-verksted. Et fotografi av alteret er kjent fra eskene med oblater bakt for av Den norske kirke på oblatbakeriet i Diakonissehuset.
Døpefonten, som ble levert av Pettersen & Sønner, er hugget i blåhvit marmor fra Velfjorden i Nordland. Prekestolen, alterringen, benker og annet inventar er utført i gran og levert av snekkermester A. Berger. Smijernskronene er utført av Chr. Wisbech A/S. Orgelet, som erstattet det opprinnelige i 1995, er produsert hos Ryde & Berg, og har 19 stemmer. Kirken har også flygel fra 2008 og et cembalo.
To kirkeklokker støpt hos Olsen Nauen. den store med teksten «Følg mig» Mt. 9,9, og den mindre «I Hans Tempel siger Alt: Ære!» Ps 29,9.